Mote og samfunn: Skreddersy din egen master

– Masterstudiet i estetiske fag, studieretning mote og samfunn, fokuserer på de mange utfordringene moteindustrien står overfor, nå og i fremtiden, forteller Jo Cramer, faglig ansvarlig for programmet.

– Overgangen til sirkulær økonomi, bærekraftige måter å designe og konsumere mote - og ny teknologi, er viktige tema på studiet.

– Masteren er ikke bare for de som har en bachelor innenfor motefag, forklarer Cramer.

– Studentene kan også ha bachelor fra andre relevante, kreative fag. I masteroppgaven kan kandidatene fritt velge hva de ønsker å fordype seg i, så lenge temaet er i skjæringspunktet mote og samfunn.

Masteren har både en praktisk-estetisk og teoretisk tilnærming til motefeltet.

– Studentene oppfordres til å videreutvikle sin kreative praksis som forskningsmetode. Slik kan de bygge videre på kunnskapen fra bachelor, sier hun.

– I masteroppgaven kan studentene velge om de vil fokusere på en teoretisk avhandling, eller på et praktisk arbeid, støttet av en mindre skriftlig avhandling.

– Og studentene trenger ikke å ha bestemt seg før de starter på programmet, understreker Cramer.

– Sammen finner vi ut hva slags type prosjekt som er riktig for studenten.

Portrett av Aleksander. Han har rosa jakke og står i en trapp utenfor biblioteket på OsloMet.

Aleksander Sahr

I masterprosjektet sitt undersøkte Aleksander klær vi ikke klarer å kvitte oss med.

– Jeg var nysgjerrig på hvorfor enkelte klesplagg blir uvurderlige for oss, noen ganger til tross for at de ikke er i bruk.

– Da jeg begynte på studiet hadde jeg egentlig planer om å skrive om CLO3D, et 3D-designprogram rettet mot motebransjen, forteller han.

– Jeg ville undersøke bærekraft- og formidlingsmulighetene som ligger i 3D-designverktøy.

– Men jeg oppdaget at mye av potensialet var knyttet til strømlinjeforming av klesproduksjonsprosessen. Det kan legge til rette for akselerert produksjon, som igjen eliminerer bærekraftsgevinsten. Derfor valgte jeg å skifte fokus, forklarer Aleksander.

– Jeg snudde blikket vekk fra produksjonsproblematikk, og rettet det mot mennesket og bærekraftspotensialet som ligger i hverdagslige handlinger. Det er viktig å undersøke de bærekraftige tingene vi allerede gjør i et forbrukersamfunn, mener han.

– Klær som vi ikke klarer å kvitte oss med er et slikt fenomen.

– Det høres kanskje banalt ut, for det er jo bare plagg som vi, av ulike grunner, ikke får oss å kaste eller gi bort. Men når jeg begynte å undersøke det nærmere, så viste det seg å være mye mer komplekst enn det kan virke på overflaten.

Nå arbeider Aleksander som frilanser i det utvidede motefeltet og har hatt jobber for bl.a. Oslo Runway og NF&TA.

– Jeg har bidratt som konsulent i ulike bærekraftsinitiativer, med fokus på klær og emosjonell bærekraft. Jeg har også gjort en del formidlingsoppdrag, forteller han.

– På fritiden jobber jeg som frivillig kursholder for barn og ungdom, via organisasjonen Relove, samtidig som jeg driver min egen praksis som kunstner.

– Jeg bruker kunnskapene og erfaringene fra studietiden både direkte og indirekte i alt jeg gjør. Masterprosjektet mitt har gitt meg et mer nyansert perspektiv på mote og bærekraft. Det har hjulpet meg å sette ord på utfordringene og mulighetene jeg ser i motefeltet.

Vilde Bull Hjeltnes

Vildes masterprosjekt fikk navnet "Restefest - en undersøkelse av hvordan restmaterialer fra industriell tekstilproduksjon kan benyttes som ressurs i en kreativ praksis".

– Jeg undersøkte i hovedsak hva slags restmaterialer som kommer fra industriell tekstilproduksjon i Norge, og hva som vanligvis skjer med dem, forteller Vilde.

– I den praktiske delen utviklet jeg måter å bruke de ulike materialene i nye klær, som jeg strikket og heklet for hånd.

– Jeg valgte å fordype meg i dette temaet, fordi det er behov for drastiske endringer i motebransjen. Dagens lineære system og overproduksjon truer natur, miljø og arters eksistens på jorda, understreker hun.

– Knapphet på råmaterialer kommer til å bli et økende problem. Derfor er det viktig å vende blikket mot sirkulære løsninger og bedre utnyttelse av eksisterende ressurser - som inkluderer rester fra produksjon og avfall.

– Jeg jobbet fra før med restegarn i min kreative praksis, så jeg syntes at dette var en spennende måte å utvide horisonten og lære mer om hva slags restmaterialer jeg benytter. Og jeg ville inspirere andre aktører til å i større grad bruke restmaterialer i sin virksomhet.

Vilde har sitt eget merke som heter "Villblomst", der hun strikker og hekler plagg av restegarn. Hun er også med i Skappel sitt Design Collective.

– Drømmen er å få det til å gå rundt som selvstendig designer - etter hvert, smiler Vilde.

– Studiet har gitt meg mer tyngde som designer, og mer kunnskap om mote- og tekstilindustrien og hvilke utfordringer vi står overfor.

Mariann Munthe

Marianns problemstilling var "Hvordan kan et enkelt offentlig sømtilbud på folkeverkstedet Deichman Bjørvika, hjelpe bibliotekets brukere å endre inaktive klær tilbake til bruk”.

– Dette var en kvalitativ case-studie med metodisk bruk av spørreskjema og deltakende observasjon, forklarer Mariann.

– 69 prosent av de 165 deltakerne hadde intensjon om å endre eller reparere et eller flere plagg. 20 av deltakerne ble spurt om etterbruken et år etter, og 15 av 20 plagg hadde fått forlenget bruk.

– Studien ga ny innsikt i forbrukeres vilje og evne til å fikse på klærne, slik at de kunne brukes lenger, sier hun.

– Det deltakerne mente var viktigst for å få dette til, var mer kunnskap og flere ferdigheter. Mange av de som deltok i undersøkelsen har fortsatt å bruke tilbudet på biblioteket, nå nesten 2 år etter.

Hvorfor ville du undersøke akkurat dette?

– Mye forskning innen bærekraftig bruk av klær fokuserer på hvordan produsenter kan produsere mer etisk og miljøvennlig. Eller hva myndigheter kan gjøre for å regulere bransjen, forklarer Mariann.

– Men det er jo etterspørselen fra forbrukerne som definerer volumet i klesbransjen. Og etterspørselen bestemmes av forbrukernes bevissthet om og behov for klær.

– Bransjen legger opp til mange plagg inn og mange plagg ut av den vanlige garderoben. Jeg ønsket å se om det å endre og reparere klær kunne bremse forbruket - og utsette avfall, sier hun.

– Jeg opplevde at mange av deltakerne var glade i klærne sine, og ble lykkelige da enkle endringer gjorde klærne klare for lengre bruk.

Mariann har valgt å studere videre etter masteren og tar nå praktisk-pedagogisk utdanning i design, kunst og håndverk på OsloMet.

– PPU-studiet gir meg lektortittel med mulighet for å jobbe i grunnskolen, folkehøyskole, videregående skole og som høgskolelektor.

– Samtidig har jeg fortsatt samarbeidet med Deichman Bjørvika med grunnkurs i søm og åpne verksteder, forteller hun. I tillegg gjennomfører jeg sømkurs via organisasjonen Relove.

– Mange ønsker å vedlikeholde og sy om klærne sine, men føler de ikke har nok ferdigheter. Disse enkle tiltakene har, ifølge tilbakemeldinger, bidratt til å gi deltakerne større selvtillit i arbeidet.

– Det er flott at innholdet i min forskning fortsatt er i bruk to år etter at jeg avsluttet master. Jeg opplever at samfunnet og den enkelte bruker er mye mer interessert i enkeltindividets egeninnsats, enn forskningen og bransjen.

– På et vis oppleves kanskje det jeg fant som for enkelt eller for elementært? Jeg forventer en større interesse fra bransjen når nye regler for tekstilt avfall inntrer 1. januar 2025. Da skal Norge håndtere 80 000 tonn klær som ikke kan eksporteres eller brennes, avslutter Mariann.

Mote og samfunn: Skreddersy din egen master

Aleksander Sahr

Vilde Bull Hjeltnes

Mariann Munthe

Studenthistorier

Hold deg oppdatert på hva som skjer på OsloMet.