Denne artikkelbaserte avhandlingen omhandler hvordan lærerprofesjonalitet utvikles gjennom ulike samarbeidsrutiner i skolen.
Avhandlingen er basert på en etnografisk inspirert studie av et lærerteam i en norsk barneskole. Datagrunnlaget består av observasjoner foretatt gjennom ett skoleår, intervjuer med lærere og skoleledere, og dokumenter tilknyttet vanlige møterutiner i skolen: ‘fellestid’ og ukentlige trinnmøter.
Innen forskning og politikk regnes lærersamarbeid som en måte å utvikle lærerprofesjonalitet innenfra på. En slik profesjonalisering innenfra blir ofte fremstilt som å være i motsetning til utvikling drevet ovenfra av politikere og administratorer, ofte med et mål om å ‘kompensere’ for lavere læringsresultater enn ønsket.
Selv om en del av forskningen som tar et makronivåperspektiv anser utvikling ovenfra og innenfra som motsetninger, viser flere studier på mikronivå at lærersamarbeid kan være et middel til ulike mål og fremme ganske ulike idealer om lærerprofesjonalitet.
Utvikling ovenfra begrenser for eksempel ikke nødvendigvis lærerprofesjonaliteten, og lærernes lokale arbeidskulturer kan ikke automatisk betraktes som utforskende.
Ulike lærersamarbeidsrutiner
I denne avhandlingen undersøker kandidaten nettopp utvikling av lærerprofesjonalitet i ulike lærersamarbeidsrutiner, i spennet mellom utvikling ovenfra og innefra. Teoretiske perspektiver er hentet fra profesjonsteori og forskning på lærere og læreres arbeid. Jeg bruker også analytiske verktøy som rammeanalyse, organisatoriske rutiner og grensearbeid.
Selv om det finnes omfattende forskning på hva som hindrer utforskende lærersamarbeidsarbeid, har det vært lite empirisk fokus på tvers av ulike samarbeidsrutiner, og begrenset oppmerksomhet har blitt rettet mot hvilke typer profesjonalitet som ligger til grunn i lærersamarbeid.
Norge er en interessant empirisk kontekst, siden lærerne her forventes både å anvende avansert faglig kunnskap og bruk av skjønn i møte med komplekse sosiale situasjoner, og samtidig være tolerante for økt administrativ kontroll.
Analysene i artiklene viser at selv om møterutinene var svært forskjellige når det gjaldt i hvilken grad eksterne aktører og skoleledere definerte mål ovenfra, tyder måten møtene ble gjennomført på i praksis på en noe begrenset profesjonalitet, også i møter der lærerne selv definerte sine mål.
Vekt på det mest umiddelbare
Dette kan relateres til et hovedfokus på de mest umiddelbare, ‘her-og-nå’ spørsmålene om undervisning og omsorg for elever, og en pragmatisk innramming av lærersamarbeidet gjennom en ‘det som virker’-innstilling.
Fokuset på her-og-nå var imidlertid ikke bare knyttet til det praktiske ved undervisning, men også til elevengasjement og trivsel i og utenfor klasserommet. Og det var nettopp dette fokuset som også åpnet muligheter for mer utvidet profesjonalitet, der lærerne aktivt utøvet profesjonelt skjønn i samsvar med faglig kunnskap og verdier.
Det å studere lærersamarbeid på tvers av ulike møterutiner pekte på et underliggende mønster. Mangel på arenaer der lærere kan både løfte sitt faglig språk med teori og begreper og undersøke normative dilemmaer tilknyttet deres samfunnsmandat, så ut til å begrense lærernes handlingsrom når det gjelder planlegging og diskusjoner rundt elevenes læring og utvikling. Det så også ut til å begrense de tolkningsrammene som lærere kan se praksisen sin igjennom.
Med andre ord var det ikke bare det at lærernes handlingsrom ble begrenset til den daglige beslutningstakingen på mikronivå, mens retningen for skoleutvikling ble bestemt ovenfra. Utfordringen var at lærernes profesjonalitet i daglig beslutningstaking ble svært begrenset av mangel på et mer språk og mer konseptuelle diskusjoner.
Mer eksplisitt bruk av teorier ga lærerne mer handlingsrom
Avhandlingen bidrar til forskning om lærersamarbeid som en arena for profesjonsutvikling ved å fremheve betydningen av teoretisk kunnskap i lærernes daglige profesjonsutøvelse. Dataene tyder på at mer eksplisitt bruk av teorier og begrep ga lærerne mer handlingsrom og legitimitet, for eksempel når det gjaldt å frikoble skolens organisatoriske mål for å øke elevresultater fra mer kontekstsensitive hensyn til trivsel og utvikling av konkrete elever.
Videre understreker avhandlingen betydningen av å synligjøre og pakke ut normativ tvetydighet og dilemmaer knyttet til realisering av lærerens samfunnsmandat. Selv om tidligere forskning ofte fremhever en felles visjon og konsensus som viktige for lærernes profesjonsutvikling, kan et tydeligere artikulert og mer kritisk perspektiv på samfunnsmandatet og ulike tilnærmingene for å realisere dets idealer være like viktige for å utvide lærerprofesjonaliteten.
Konklusjon
Konklusjonene peker i to retninger: Avhandlingens funn tyder på at det er viktig å se på forskjellige samarbeidsrutiner og møter i skolen som nært knyttet til hverandre. Nærmere bestemt innebærer dette at lærere på den ene siden må innta en mer deltakende rolle i å definere retningen for skoleutvikling, og på den andre siden, at møterutiner der lærere diskuterer elevenes læring, utvikling og trivsel blir bedre koblet til bredere faglig kunnskap, inkludert forskning, teori og data.
Like fullt er det behov for samarbeidsarenaer der lærere får innsikt i og får teste ulike normative begrunnelser som potensielt kan stå i spenning når det gjelder realisering av lærerens samfunnsmandat.
