Jon Rogstad (54) er forsker I med en doktorgrad i sosiologi fra Universitetet i Oslo. Han er ny forsker på ungdomsseksjonen ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, OsloMet.
Hva er du spesielt opptatt av som forsker?
Jeg er aller mest opptatt av å forstå folk og den meningen de legger i egne handlinger. Det som for oss andre kan framstå som uforståelig eller meningsløst ser ofte veldig annerledes ut om man forstår situasjonen fra deres ståsted. La meg ta et par eksempler fra det jeg har forsket på.
Et tema jeg har vært opptatt av er diskriminering av etniske minoriteter på arbeidsmarkedet. Det sentrale spørsmålet, eller undringen som har motivert mye av min forskning, er hvorfor arbeidsgivere diskriminerer. Altså hvorfor ansetter ikke arbeidsgiveren den personen som er best kvalifisert til jobben, istedenfor å legge vekt på forhold som for eksempel etnisk bakgrunn, hudfarge, religion eller hodeplagg.
Hvis man tar utgangspunkt i standard økonomisk teori om rasjonelle valg så er det rart, fordi den tilsier at arbeidsgivere ønsker å maksimere profitt. Men man må jo også undres, hvordan kan det ha seg at arbeidsgivere i praksis er så lite rasjonelle at de med viten og vilje velger å tape penger?
Med undring som utgangspunkt aktualiseres nye spørsmål – som hva arbeidsgivere egentlig er bevisste på når de rekrutterer nye medarbeidere og hvorfor ikke-økonomiske faktorer spiller en stor rolle i beslutninger med klare økonomiske konsekvenser.
Jeg erfarer at arbeidsgivere er som folk flest. De fleste er imot rasisme og diskriminering, og de er ikke bevisste på at deres handlinger i sum bidrar til å skape forskjellene som vi kan lese ut av statistikken. Hvis vi skal finne treffsikre virkemidler for å redusere ulikheten må vi forstå hva annet enn økonomi som påvirker arbeidsgivernes beslutninger.
Jeg er aller mest opptatt av å forstå folk og den meningen de legger i egne handlinger– Jon Rogstad
Å ta utgangspunkt i informantenes perspektiv er også noe jeg tar med inn i ungdomsforskningen, som jeg holder mest på med nå. Jeg synes det mest givende er å søke å forstå hvorfor unge gjør slik de gjør, og hvilke alternativer og muligheter de ser for seg. Gitt at vi evaluerer en rekke ulike tiltak, så er min klare erfaring at et tiltak sjelden fungerer dersom målgruppen ikke har tro på tiltaket.
Nettopp tro og vurderinger som pekepinn for forståelse er viktig. Dette kom tydelig fram da jeg intervjuet en ung gutt med innvandrerbakgrunn om hvorfor han sluttet i sitt utdanningsløp. For som han svarte, «uansett hvor lang utdanning jeg tar kommer jeg uansett til å kjøre taxi».
Det er ikke riktig, men det blir riktig i sine konsekvenser av hva han tror. Dette er som Barnum, hovedpersonen i Lars Saaby Christensens bok «Halvbroren», sier: Det viktigste er ikke hva du ser, men hva du tror du ser.
Hva skal du forske på for NOVA?
Jeg skal inn på ungdomsseksjonen, noe jeg er utrolig glad for. Jeg har fått mange flinke kollegaer, som jeg vet at jeg vil lære masse av. Blant de spennende tingene jeg skal få være en del av er Ungdom i endring-prosjektet. Dette er en strategisk satsing fra NOVAs side, hvor vi følger fire grupper av ungdommer på ulike steder i landet.
De har blitt intervjuet en gang, men denne våren skal vi intervjue dem igjen. Nå går de på 10. trinn og vi skal blant annet forstå hvorfor de har valgt det ene eller det andre løpet når de skal ta det store spranget ut fra ungdomsskolen. Dette prosjektet gir oss muligheten til å gripe og begripe samfunnsmessig ulikhet ‘in the making’, for å si det slik.
eg skal inn på ungdomsseksjonen, noe jeg er utrolig glad for. Jeg har fått mange flinke kollegaer, som jeg vet at jeg vil lære masse av– Jon Rogstad
I tillegg skal jeg fortsette med flere studier om mangfold og etnisitet. Deriblant skal jeg være med på å utforme mangfold som et av de nye signaturemnene her på OsloMet. Jeg skal også få være med på DISCO, Diversity Studies Centre Oslo, som er et nytt senter som er ledet av Torkel Brekke her på OsloMet. Dessuten skal jeg jobbe administrativt som forsknings- og utdanningskoordinator på Senter for velferds- og arbeidslivsforskning (SVA).
Hva var det som inspirerte deg til å bli forsker?
Gitt at jeg har akademikerforeldre er det jo enkelt (og faglig korrekt) å si at det gikk i arv. Veien så selvsagt helt annerledes ut for meg, og innslaget av tilfeldigheter var betydelig. Planen var å bli skuespiller, noe jeg fikk sjansen til å jobbe som på fulltid etter videregående. Underveis ble jeg utfordret: jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å undersøke om jeg hadde noe i hodet. Det resulterte i at jeg begynte å studere sosiologi, noe jeg synes var spennende.
Jeg lærte nok mest sosiologi i jobben jeg fikk i studietiden på en ungdomsklubb på Oslo østkant (mens jeg selv er oppvokst på vestkanten). Det var egentlig da min interesse for ulikhet og å jobbe med og forstå ungdom startet. Nå skal jeg gjøre det for fullt. Jobben på fritidsklubben fungerte som en startkabel, som tente en gnist i min interesse.
Men til spørsmålet om hva som inspirerte meg til å bli forsker, så var det en kombinasjon fra teatret og fra fritidsklubben. Fra teatret ble jeg engasjert i å formidle, og det avgjørende var ønsket om å formidle min forståelse av et gitt fenomen. Fra fritidsklubben fikk jeg interessen av å forstå ulikhet og hvorfor ting blir slik de blir.
Hva er din viktigste motivasjon for å drive på med forskning?
Man ønsker jo å være med å få til en endring til det bedre. I det minste er det hva man bør svare. Samtidig synes jeg jo hele pandemien og situasjonen i samfunnet har vist at det er mye som er viktig. Hvis man virkelig skulle gjøre en forskjell så er det vanskelig ikke å si at det ville være å jobbe i helsevesenet.
I et slikt perspektiv tror jeg at svaret er at jeg holder på med forskning fordi det er gøy. Det er spennende å finne ut av ting, og det er spennende å formidle forskning slik at folk forstår verden på en litt annen måte enn de gjorde før.
Jeg tror ikke man skal kimse av denne underholdningsverdien i å drive forskning. Det er jo et lite detektivprosjekt. Og ikke minst, det handler jo om å ha det gøy. Og så må man være ganske god på å holde ut. Det er jo egentlig det gjennomføringsevne handler om. Å holde ut.
Det er spennende å finne ut av ting, og det er spennende å formidle forskning slik at folk forstår verden på en litt annen måte enn de gjorde før. Jeg tror ikke man skal kimse av denne underholdningsverdien i å drive forskning– Jon Rogstad
Hva er drømmeprosjektet ditt?
Drømmeprosjektene er der hvor jeg får tid til å tenke noen nye tanker, og hvor jeg jobber sammen med andre som gir meg energi. På det beste er samarbeid i forskning som å klatre i en stige, men hvor man samarbeider så man slipper å gå alle trinnene selv. I slike prosjekter utfyller man hverandre, og i sluttproduktet er det uklart hvor ens egne og den andres tanker starter og slutter.
Hvem vil du helst at skal lese forskningen din?
Med bakgrunn i oppdragsforskningen er det viktig at forskningen både er nyttig for brukere i samfunnet, og at forskningen gis en faglig forankring gjennom å inngå i et fagfellesskap. Jeg kan ikke velge mellom dem, men alt man skriver trenger ikke å gjøre begge deler.
