Når to språk møtes

Da førsteamanuensis Hilde Haualand ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning skulle kartlegge nordisk litteratur om tolking til og fra tegnspråk, fant hun veldig lite.

– Fagmiljøer i England, USA og Australia har skrevet mye om tegnspråktolking, men dette er lite tilpasset den nordiske velferdsmodellen, sier Haualand.

Derfor har Haualand sammen med to tidligere kollegaer ved NTNU skrevet boka Tolking – språkarbeid og profesjonsutøvelse.

– Det handler om hvordan man kommuniserer gjennom tolk, sier Haualand. – Når det tolkes fra språk A til språk B, skjer det mye aktivt arbeid. Det omfatter både hva tolken gjør og hvordan vedkommende samarbeider med andre profesjonsutøvere.

Haualand har opplevd mange tolker som er veldig beskjedne på egne vegne og på vegne av profesjonen.

– Tolker skal ikke gi uttrykk for egne meninger når de tolker. Mange synes det er vanskelig å sette ord på eget arbeid. Det gjelder også betydningen av arbeidet de gjør. De har mye taus kunnskap og bruker magefølelsen.

Løfte fram tolkefeltet

– Jeg håper at denne boka kan være med på å løfte fram tolkefeltet og forskningen, slik at vi kan diskutere tolkefaget og bedre forklare hva tolking innebærer, sier Haualand.

For forskeren er det viktig at tolkene møter situasjonene de komme i, på en profesjonell måte.

– De må kunne begrunne valgene de gjør og lære for å bli bedre, sier Haualand. – Til dette trenger de begreper som gjør at man kan diskutere faget med andre.

Tegnspråktolking er en ung profesjon. Første kurs ble holdt på slutten av 1970-tallet, og bachelor i tolking ble etablert i 2002. Nå skjer det forskning innen tegnspråktolking ved tre miljøer i Norge; OsloMet, NTNU og Høgskolen på Vestlandet.

– Jeg håper at kapitler fra boka kan diskuteres sammen med andre artikler med liknende problemstillinger, sier Haualand. I tillegg til å redigere boka, har hun også skrevet et kapittel om tolk som offentlig tjeneste.

–Tegnspråktolkene må i tillegg til å ha kunnskaper om tolkefaget, også kjenne til den byråkratiske organiseringen og logikken. De er ikke bare enkeltpersoner, men del av en gruppe som arbeider sammen. Å opptre profesjonelt, betyr også at man har kunnskap om egen og andres profesjoner.

 

Universitetslektor Vibeke Bø (t.v.) og førsteamanuensis Hilde Haualand har skrevet om språkøkologi og tolking. Foto: Kari Aamli

Språkøkologi

Det å se språk som del av et større økologisk system er en ny tilnærming til språk og den ser språk som en av mange ressurser mennesker bruker når de kommuniserer. Språket er i tett samspill med andre forhold i kommunikasjonssituasjonen.

– Man kan ikke trekke språket ut av omgivelsene og studere det som et isolert fenomen, sier universitetslektor Vibeke Bø.

– Fra et økologisk perspektiv vil et språk både påvirke og påvirkes av sine omgivelser, som for eksempel historie og kultur, men også hva slags ressurser språkbrukere har tilgang på. En tegnspråkøkologi vil eksempelvis preges av visuelle ressurser. Disse forholdene bør tas høyde for i en robust teori om språk.

– Det at visuelle ressurser dominerer i en tegnspråkøkologi er neppe overraskende, men forskning på tegnspråk har bidratt til å vise hvordan talespråksøkologier også i utstrakt grad utnytter visuelle ressurser. Gester er et eksempel på dette, og har vist seg å fungere overraskende likt i tegnspråk og talespråk, sier Bø.

– Bokas utgangspunkt er tegnspråktolking, men den er relevant for all tolking. Å kommunisere gjennom tolk krever aktivt samarbeid, og at alle deltakere er med i situasjonen. Ved å kunne reflektere sammen, kan vi drive faget videre.

I tillegg til Haualand og Bø skriver også andre kollegaer i boka. Universitetslektor Kristian Skedsmo skriver om reparasjonsinitiativ i tegnspråklig og tegnspråktolket samtale, og professor Hanne Skaaden skriver om profesjonsetikk, skjønn og tillit i tolking.

Referanse

Hilde Haualand, Anna-Lena Nilsson, Eli Raanes (red): Tolking – språkarbeid og profesjonsutøvelse, Gyldendal, 2018

Forskningsgruppe