Det kan handle om læring på nettet, utvikling av noe nytt eller videreutvikling av et dataverktøy. Teknologien spiller en viktig rolle i samarbeidsprosesser.
– Vi ser et skifte fra at produktutviklere alene utviklet produkter for sluttbrukerne, til at sluttbrukerne nå i kunnskapssamfunnet vil være mer og mer med i utviklingen av produktet, sier førsteamanuensis Renate Andersen ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning. – Dette skjer også i utdanningssammenheng. Hvordan samarbeidet organiseres har mye å si for kvaliteten på sluttproduktet.
Andersen har i sitt doktorgradsarbeid sett på gjensidig utvikling i online samarbeidsprosesser.
Åpne studier på nettet
Gjennom åpne undervisningopplegg på nettet, såkalte MOOC, tilbyr høyere utdanningsinstitusjoner ulike delstudier. I noen av disse forventes det at studentene er med og utvikler oppgavene selv.
– I kursene kan deler av pensum være satt, mens studentene sammen med tilrettelegger skal lage resten av pensumet, sier Andersen. – Dette skal bidra til mer engasjement fra studentene og gjøre kurset mer spennende.
I kurset i programmering som Andersen fulgte, opplevde hun at deltakerne som kunne mye, syntes de andre lagde for lette oppgaver, mens de som ikke kunne så mye, mente det var for vanskelig. Ingen grep inn og tok ansvar.
– For å få en god struktur på nettet, trenger man noen som tar ansvar og bestemmer. Dette manglet på MOOC-kurset, og frafallet var stort, sier Andersen.
Styring av utviklingen
I sitt andre eksempel så Andersen på hvordan mange tusen brukere er med og videreutvikler et produktutviklingsverktøy som de bruker i jobben.
– Her er det en god dynamikk, fordi noen tar ansvar og bestemmer hva som skulle videreutvikles av alle idéen som kommer inn, sier Andersen. – Det er interessant å se hvordan utviklerne og sluttbrukerne samarbeider på nettet. De sender idéer via diskusjonsforum og stiller spørsmål. Vanlige brukere får spisskompetanse på produktet og kan hjelpe andre. Bedriften som eier produktet ser dette og støtter læringsprosessen og produktutvikling.
– Dette mangler i MOOC, som har en mye flatere struktur og ingen definert rolle, sier Andersen.
Førsteamanuensis Renate Andersen har i sitt doktorgradsarbeid sett på gjensidig utvikling i online samarbeidsprosesser. Foto: Kari Aamli
Relasjoner på nettet
Stadig flere produkter videreutvikles fordi sluttbrukerne ønsker det. Samtidig er produktutviklerne mer og mer avhengige av kompetansen til sluttbrukerne.
– Da blir det også viktig å forske på relasjonene som utvikler seg på nettet, sier Andersen. – Man må forstå hva som trigger læring og hva som gjør at noen bruker så mye tid på uformell læring.
Andersen bruker doktorgradsarbeidet sitt fra Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo inn i IKT-opplæring ved lærerutdanningen.
– Det er viktig å vite hvordan samarbeid fungerer på nettet og hvordan kurs vi legger opp til, fungerer på en god måte, sier Andersen. – Hva er gode diskusjonstråder og hva slags type oppgaver bør vi lage?
Andersen er opptatt av fagfornying og økt fokus på aktiv læring.
– Bruk av nettet gir oss gode rammer, og vi kan forvente aktive studenter som får eierskap til studiene sine. Læring skjer i sosiale sammenhenger sammen med medier som nettet, bøker, pensum og språk. Det er slutt på den tiden da læreren står foran elevene og kaster informasjon inni hodene deres.
– Gjennom teknologien kan vi produsere noe sammen, diskutere fagstoff på nettet og få til aktiv læring. Det fører til kritisk tenkning, samarbeid og kommunikasjon.
– Samarbeidslæring skjer også i uformelle møter, og skillet mellom offline og online blir mer og mer visket ut. Vi lærer på mange ulike måter, sier Andersen.
Referanse
Renate Andersen: Mutual Development in Online Collaborative Processes. Three Case Studies of Artifact Co-creation at Different Levels of Participation, doktorgradsarbeid, Institutt for pedagogikk, UiO, 2019.
Kontakt
Tekst og portrettfoto: Kari Aamli
Illustrasjonsfoto: Benjamin A. Ward, OsloMet
