.jpg)
Foto: Mostphotos
Det skjer når implementeringen av fagfornyelsen i grunnskolen starter til høsten. Dosent Halldis Breidlid ved Institutt for grunnskole og faglærerutdanning er glad for dette. I over tjue år har hun undervist om sikher og indiske tradisjoner i lærerutdanningen.
– I Norge har sikhisme lenge vært underkommunisert i skolen. Men sikher i Norge har selv tatt initiativ for å bli mer synlige i samfunnet. Dette skjer blant annet gjennom den årlige Turbandagen som avslutter høytiden Vaisakhi, sier Breidlid.
Sikher er også opptatt av å integrere seg i storsamfunnet. Et av sikhers viktigste prinsipper er «å arbeide hardt og ærlig».
– Derfor har sikher høy tillit på jobbmarkedet, og skole og utdanning er av stor betydning. Sikher tar jevnt over høy utdanning og mange går inn i prestisjefylte yrker som leger, økonomer og advokater.
Totalt bor det 5-6000 sikher i Norge og flest på Østlandet. De første kom til landet for rundt 50 år siden. Globalt teller sikhene drøyt 25 millioner. De fleste bor i India, men mellom to og tre millioner lever i diaspora utenfor India, og er spredt utover hele verden.
Tar utgangspunkt i religiøs praksis
Breidlid har skrevet boka Sikher der hun tar for seg sikhenes praksis. I boka har forfatteren tatt utgangspunkt i hva vanlige sikher gjør.
– Dette er i tråd med en religionsforståelse som legger vekt på at man ikke kan forstå religion uten å se på og utforske praksis hos dem som tilslutter seg tradisjonen. Ved å ta utgangspunkt i praksis kommer det dessuten tydeligere fram at det er et stort internt mangfold blant sikher, utdyper Breidlid.
Sentreringspunktet i sikhers praksis er resitasjon og lesning fra den hellige boka, Guru Granth Sahib, som består av religiøse dikt. Disse sees på som Guds ord. Å resitere diktene ledsaget av musikk er den viktigste aktiviteten i sikhenes hellige hus – gurdvaraen.
Ved å lytte til resitasjonen og musikken er målet å komme på bølgelengde med Guds ord. For sikher er hengivelse og en indre forening med Gud, viktig på veien til frelse. Men like viktig er det å utføre seva, tjeneste for andre. Det er to gurdvaraer i nærheten av Oslo: en gurdvara på Alnabru og en på Lier.
Sikher er ikke bare opptatt av å fortolke sin religion som sådan. Like viktig er hvordan man i det daglige forhandler sin sikhidentitet. Breidlid fokuserer mest på sikher i diaspora utenfor India.
– Spesielt denne gruppen av sikher er opptatt av hvordan de skal leve ut sin sikhidentitet i en moderne tid og i ulike majoritetssamfunn, samtidig som tradisjon, tekster og felles hukommelse fungerer som veiledere i livet.
– Sikher omtaler gjerne sin religiøse tradisjon som «sikhi» som henspiller på en måte å leve på – et livsstils-ideal, mer enn en dogmatisk forståelse av religionen.
Stort mangfold blant sikher
Sikher og deres religiøse tradisjon er veldig underkommunisert i norsk sammenheng.
– Denne underkommuniseringen er noe sikher i Norge har kjent sterkt på, og derfor ønsker jeg at denne boka skal bidra til å forstå mer av sikhers livsverden.
– Og ikke minst håper jeg at boka øker kunnskap og forståelse for at det finnes et stort mangfold blant sikher. Vektlegging av praksis og ulike praksiser bidrar til dette, sier Breidlid, som bemerker at ikke alle sikher går med turban, for eksempel, og mange klipper håret.
Noen sikher lar seg innvie i et fellesskap av hengivne sikher- khalsaen.
– Under 20 prosent av sikhene lar seg innvie i dette fellesskapet, men khalsa-sikher er likevel en ganske dominerende gruppe blant sikhene. I Norge i dag foregår innvielse av nye sikher i khalsaen under høytiden Vaisakhi.
Mange av guttene som hører til khalsa-familier, gjennomfører dessuten en turbanknyttingsseremoni en gang i tenårene.
– Der lærer de seg blant annet å knytte en «ordentlig» turban, som skal overta fra en patka, det hodeplagget som mange sikh-gutter bruker mens de er i skolealder, forklarer Breidlid.
Referanse
Halldis Breidlid: Sikher, Universitetsforlaget, 2020 (universitetsforlaget.no).
