– Alle spør hvorfor jeg vil bli tegnspråktolk; har jeg noen døve i familien? Kjenner jeg noen som bruker tegnspråk? Men nei, det gjør jeg ikke. Jeg har bare alltid likt språk, sier Aarabi Manojkumar på velklingende bergensk.
Den 23 år gamle studenten er en av 16 som tar andreåret i bachelorutdanningen tegnspråk og tolking på OsloMet.
Hun trives godt på det relativt nye studiet, som i stor grad handler om språk og kommunikasjon.
– På videregående valgte jeg latin, bare fordi det var mulig. Nå hadde jeg lyst til å gjøre mer ut av interessen min for språk. Muligheten til å jobbe og kommunisere med mennesker, har også vært avgjørende for studievalget mitt. Det får jeg som tegnspråktolk.
Aarabi Manojkumar er glad i språk og liker å jobbe med mennesker. Dermed var bachelor i tegnspråk og tolkning en god match. Foto: Per Christian Lind
– Jeg er ikke en person som vil sitte på kontor fra åtte til fire, jeg liker å omgås folk og være sosial. Og så liker jeg variasjonen, at ikke én dag er lik, forteller Aarabi.
Studiet er både yrkesrettet og praksisnært. En tegnspråktolk har en viktig oppgave, men skal samtidig være litt «usynlig».
Studentene får teoretisk kunnskap om språk og kommunikasjon, kombinert med praktiske ferdigheter. Aarabi forteller at det er lett å få jobb, ettersom miljøet for tegnspråktolker er lite og etterspørselen stor.
– Jeg så på pressekonferanse om koronasituasjonen på TV, og der dukket det jammen meg opp en tolk fra en av forelesningene! Miljøet er ikke større, bekrefter hun.
Vi fikk vite at tegnspråktolken kun skulle være til stede de første to til tre ukene, og at vi deretter måtte klare oss på egen hånd. Vi trodde nesten ikke det skulle være mulig, men det har gått overraskende bra.– Aarabi Manojkumar
Både teoretisk og praktisk utdanning
Det første studieåret handlet om å lære seg tegnspråket, og Aarabi husker godt første studiedag.
Da var det tegnspråktolk til stede i klasserommet, siden læreren selv snakker tegnspråk. Det er for øvrig unikt for OsloMet at foreleserne underviser på tegnspråk.
Første året går bacehelorstudentene sammen med studenter som tar tegnspråk som årsstudium. De som går videre til andreåret lærer også å bruke tegnspråket, og å tolke mellom norsk og norsk tegnspråk.
– Det er ennå litt nytt, men vi lærer tolk i praksis og tolk i teori. Vi skal gjennom skrivetolkning og taktilt tegnspråk for døvblinde. Da bruker man hender til å utføre tegn mot hud, forklarer Aarabi, og legger til at i motsetning til hva mange tror, er ikke tegnspråk likt over hele verden.
Slik ser korona ut på tegnspråk. Ikke alle ord og språkbilder er like lette å vise med munnbind, foreller Aarabi Manojkumar. Foto: Per Christian Lind
Munnbind gjør det vanskelig å være tegnspråktolk
Det norske tegnspråket består av veldig mange munnbevegelser. Ansiktet spiller derfor en viktig rolle, for enkelte tegn kan bety flere ting og må tolkes i kombinasjon med ordbilder.
For eksempel har ordet «pappa» og «fredag» samme tegn, men på munnen vil det være lett å se forskjell.
Pandemien har derfor vært krevende for tegnspråktolker.
– Munnbind er ganske forstyrrende for tegnspråket. I tillegg til munnavlesning er også ansiktsmimikken viktig for å formidle nyansene i språket, alt som kommer fram med tonefall i verbalt språk.
– Er man sarkastisk, eller sint? Er det et spørsmål eller en påstand? Det er mye som fortelles med øyenbryn og ansikt, ikke bare hendene, påpeker Aarabi.
En del informasjon som tegnspråk baserer seg på går tapt ved undervisning og kommunikasjon via skjerm, forklarer Aarabi Manojkumar. Foto: Per Christian Lind
Digital undervisning bød også utfordringer. Tegnspråket tolkes nemlig tredimensjonalt, og det var ikke alt som var like enkelt å følge via en skjerm.
– Tegnspråk kommuniseres ansikt til ansikt, og med en skjerm mellom er det utfordrende å plassere ting i kontekst. Ofte kan vi peke på ting og ha referansepunkter i rommet. Digitalt er det vanskelig å se dybden og skille mellom for eksempel tommel- og pekefinger, forklarer Aarabi.
På grunn av korona har det heller ikke vært så enkelt for årets studenter å oppsøke personer og arenaer der de kan praktisere det de har lært.
Aarabi og medstudentene skulle gjerne tatt mer «ansvar for egen læring» som jo er viktig i høyere utdanning, og de håper mulighetene blir flere i 2021.
Aaarabi viser tegnet for kjærlighet på tegnspråk. Legg merke til at det ikke bare hendene som snakker, hun bruker også ansiktet. Foto: Per Christian Lind
Etterlyser gutter som vil bli tegnspråktolk
Aarabi Manojkumar trives godt både på studiet og på OsloMet. Likevel er det én ting hun savner, og det er flere gutter!
– Første dag på studiet var det kun fire, fem gutter. På bachelorstudiet er vi faktisk bare jenter, forteller hun.
Aarabi tror det skyldes at dette er et typisk sosialfag, med fokus på menneskelige relasjoner, som ofte appellerer mer til kvinner.
Likevel ser hun ingen grunn til at ikke også menn kan trives med faget.
– Det passer for alle språkinteresserte. Det er utfordrende oppgaver og hyggelige forelesere. Vi blir oppfordret til å spørre hvis det er noe vi lurer på. Siden alle beskjeder gis på tegnspråk, er det bedre å spørre 15 ganger for mye enn én for lite, påpeker hun.
Nå håper både Aaarabi og hennes medstudenter på mer tid sammen i klasserommet i 2021.
Det er verdifullt å kunne øve sammen og bruke hverandre. Og selv om det virker stille i klasserommet, kan likevel diskusjonen gå hett for seg mellom benkeradene – på tegnspråk.
– Veldig praktisk! Det bråker ikke engang, sier Aarabi og ler.
