Disputas: Sandra Jahr Svendsen
Sandra Jahr Svendsen forsvarer avhandlinga "Samvalet sin kompleksitet i heimebasert palliativ omsorg: Ein kvalitativ studie" for doktorgraden i helsevitskap.
Sandra Jahr Svendsen forsvarer avhandlinga "Samvalet sin kompleksitet i heimebasert palliativ omsorg: Ein kvalitativ studie" for doktorgraden i helsevitskap.
Prøveforelesing: Ansvaret, rolla og funksjonen til sjukepleiaren i eit tverrfagleg samarbeid om personsentrert palliativ omsorg.
Vurderingskomité:
Disputasleiar er professor Ingrid Ruud Knutsen, OsloMet.
Hovudrettleiar er førsteamanuensis Katrine Staats, OsloMet. Medrettleiar er professor Ellen Karine Grov, OsloMet.
Denne kvalitative avhandlinga utforskar samval i heimebasert palliativ omsorg, frå perspektiva til pasientar, sjukepleiarar i heimetenesta, fastlegar og kreftkoordinatorar. For heimebuande pasientar med alvorleg sjukdom og avgrensa levetid er det avgjerande å legge ein plan for behandlingsintensitet ved forverra helsetilstand – også kalla behandlingsavklaring.
Formålet med denne studien var å undersøke korleis pasientar ønsker å bli involverte i avgjerdsprosessar knytte til eiga behandling, og korleis pasientar og helsepersonell erfarer og praktiserer samval i heimebasert palliativ omsorg. Målet er å forstå korleis pasientar kan få pleie, omsorg og behandling som samsvarer med verdiane av den enkelte, preferansar og behov.
Studien inkluderte 63 deltakarar og resulterte i tre artiklar; éin som fokuserer på erfaringane til pasientane, éin på erfaringane til sjukepleiarane, og éin på perspektiva til fastlegar og kreftkoordinatorar.
Resultata viser at pasientane ønskte å bli involverte i avgjerdsprosessar, men det var ulikt korleis dei ønskte å delta. Nokon tok aktivt ansvar, mens for andre var det viktig å kunne gi ansvaret for avgjerder over til helsepersonell. Mange opplevde utfordringar knytte til fragmentert oppfølging og uklare kommunikasjonslinjer.
Sjukepleiarar i heimetenesta rapporterte at dei ofte bar eit stort ansvar i avgjerdsprosessar, men at den formelle rolla deira i samval var uklar. Både fastlegar og kreftkoordinatorar anerkjente verdien av samval, men hadde ulike forståingar av deira eige ansvar i desse prosessane.
Fastlegane peika på tidspress og manglande nærleik til pasientforløpet, mens kreftkoordinatorane primært såg rolla si som tilretteleggjarar og støttespelarar i avgjerdsprosessar.
Funna viser at samval i denne konteksta er komplekst, og krev meir enn gode kommunikasjonsevner. Det føreset kontinuitet, tverrprofesjonelt samarbeid, og tydelege rolleavklaringar. For å styrke pasientinvolvering må helsepersonell forstå samval som ein relasjonell og etisk prosess som bygger på tillit og situasjonsforståing.