I 2025 hadde OsloMet en samlet deltidsandel på 14,75 prosent. Deltidsarbeid er relativt jevnt fordelt mellom kjønnene, med 15,1 prosent blant menn og 14,4 prosent blant kvinner.
Menn har dermed en marginalt høyere deltidsandel (0,7 prosentpoeng), noe som bryter med et tradisjonelt mønster der kvinner oftere arbeider deltid.
Den samlede deltidsandelen fremstår moderat, og den jevne kjønnsfordelingen kan tyde på at deltid i mindre grad er kjønnet ved universitetet.
Samtidig bør tallene ses i sammenheng med stillingstyper og kontraktsformer, da deltid kan være mer utbredt i enkelte stillingskategorier eller livsfaser. Tallkilde: DFØ.
Kartlegging av ufrivillig deltid
For å kartlegge omfanget av ufrivillig deltid ble det i januar 2026 sendt ut spørreskjema til alle fast ansatte i deltidsstillinger. 176 ansatte mottok skjemaet, og 94 svarte, hvilket gir en svarprosent på 53.
Av respondentene var 64 kvinner (68 prosent) og 30 menn (32 prosent). Forholdstallet speiler den totale kjønnsbalansen på OsloMet. Formålet med kartleggingen var å undersøke i hvor stor grad deltidsarbeidet er selvvalgt eller ufrivillig.
Omfanget av ansatte som oppga at de hadde et ønske om større stilling og er tilgjengelige for dette, var begrenset. Totalt oppga 11 personer (12 prosent ) at de ønsker å jobbe mer. Fordelt på kjønn gjelder dette 7 kvinner (ca. 11 prosent av kvinnene) og 4 menn (ca. 13 prosent av mennene).
Datagrunnlaget for eksplisitt ufrivillig deltid er dermed lite, noe som også gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner om eventuelle kjønnsforskjeller innen denne gruppen.
Flertallet av respondentene oppgir at de ikke aktivt har forsøkt å øke stillingsprosenten. Samtidig svarer 23 personer (24 prosent ) at de har blitt tilbudt større stilling, men takket nei.
Dette understøtter bildet av at deltidsarbeid i stor grad er selvvalgt eller tilpasset individuelle preferanser og livssituasjoner. Mange begrunner deltiden med kombinasjon med annen jobb eller andre prioriteringer.
Ser man bredere på hele materialet, inkludert begrunnelser for deltidsarbeid generelt, fremkommer enkelte mønstre. Menns deltidsarbeid er oftere knyttet til kombinasjonsstillinger, eksterne bindinger hos annen arbeidsgiver eller planlagt nedtrapping i senere yrkesfase.
Kvinners deltidsarbeid begrunnes i større grad med forhold som omsorgsforpliktelser, helsebelastning og arbeidstidsordninger som er krevende å kombinere med livssituasjon, samt manglende tilrettelegging eller opplevd fravær av tilbud om høyere stillingsprosent. Mønstrene er ikke entydige, men peker på ulike rammebetingelser for deltidsarbeid.
I et likestillingsperspektiv innebærer dette at selv om ufrivillig deltid i snever forstand ikke fremstår som et stort problem, kan det likevel finnes kjønnsrelaterte forskjeller i hva som påvirker arbeidstidsvalg.
Flere av forholdene som særlig løftes av kvinner – som arbeidstidsorganisering, samlet belastning og tilrettelegging – er forhold arbeidsgiver i noen grad kan påvirke. Dette kan indikere et potensielt handlingsrom for strukturelle eller organisatoriske tiltak som kan bidra til at flere ansatte, særlig kvinner, opplever det som mulig og ønskelig å øke stillingsprosenten over tid.
Samlet sett viser kartleggingen at deltidsarbeid ved OsloMet i hovedsak fremstår som selvvalgt, samtidig som materialet peker på nyanser i begrunnelser og rammebetingelser. Oppfølgingen bør derfor balansere mellom å følge med på omfanget av ufrivillig deltid og å vurdere tiltak som kan redusere eventuelle strukturelle barrierer, i et langsiktig likestillingsperspektiv.