Nisseluas historie – fra revolusjon til julekos

I dag brukes nisselua som et uttrykk for noe litt sidrumpa og gammeldags, men også barnslig, koselig og norsk. Barnehagebarn ikles nisseluer på juleavslutningen og vi tar koselige bilder av barna i nisseluer til julekort.

Nisseluestrikking ble en farsott etter julekalenderen Jul i Blåfjell, og musikalen Putti Plutti Pott av Per Asplin fra 1969 har vært med på å sementere nisselua som noe helnorsk.

Nisselua har også en dobbeltbetydning når Norge betegnes som «Nisseluelandet». Gjerne som noe akterutseilt, omtrent det samme som «pottitlandet», i motsetning til det mer moderne nabolandet Sverige.

Julenissen, slik vi kjenner ham i dag, ligner mer på den internasjonale og kommersielle varianten enn på den gamle norske fjøsnissen, men den røde topplua har de felles.

Fra oldtiden til den franske revolusjon

Den røde topplua har sine røtter i Tyrkia i antikken og kalles «frygisk lue» etter grekerne i Frygia i Lilleasia.

Vi kan se den avbildet i kunstverk fra den tiden: en lue med myk, kjegleformet topp som henger fremover uten dusk og med små ørelapper. Den dukker opp på sjøfolk fra Napoli og får et virkelig oppsving i tiden rundt den franske revolusjon.

Den røde lua som frihetssymbol opptrer første gang i 1790, på frihetsgudinnen Libertas. Den ble kalt «jakobinerlue» og var gjerne i rødfarget ull og pyntet med de franske nasjonalfargene.

Den ble raskt populær da mytteridømte og frigitte galeislaver returnerte til Paris i 1792, og ble et frihetssymbol blant de mest revolusjonære på politiske folkemøter og politiske klubber.

Topplua som moteplagg

På denne tiden var lua også i produksjon i Norge og en etterspurt vare. Mange norske ullvarefabrikker hadde stor produksjon av røde luer, og det er mulig å spore produksjonen tilbake til slutten av 1700-tallet.

På 1700- og 1800-tallet var topplua en vanlig del av mannens påkledning, og nattluer var også vanlig. Senere ble den en del av enkelte mannsbunader.

Det var danske tegnere i Roma som begynte å utvikle bildet av nissen og gjorde den røde topplua til et kjennetegn.

I de gamle sagnene har ikke fjøsnissene noe fast hodeplagg, men bærer som de fleste andre menn enten lue eller hatt når de er utendørs.

Det var danske tegnere i Roma som begynte å utvikle bildet av nissen og gjorde den røde topplua til et kjennetegn.

Etter 1850 ble nissene vanligvis fremstilt som små personer med rød topplue eller duskelue i alle de nordiske landene, og i Norge ble han særlig utbredt som «fjøsnisse» som fikk julegrøt på julaften.

Forbudt under krigen

Topplua gikk av moten i resten av Europa og ble erstattes av sixpence eller andre hodeplagg.

I Norge fikk derimot nisselua fornyet status som symbol i en folkelig motkulturell bevegelse mot makteliten og unionen mellom Sverige og Norge. Dermed fikk nisselua en rolle som revolusjonær i en mye lenger periode her.

Den moderne julenissen, rendyrket av Coca-Cola og Disney, har ikke strikket nisselue.

Som kjent ble rød topplue et symbol for motstanden mot den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig.

Mange brukte lua for å markere sin motstand, og i 1942 ble røde luer forbudt flere steder i landet. Men selve lua kunne ikke forbys, og på denne tiden dukket det opp mange humoristiske julekort med nisser ikledd luer i andre farger enn rødt.

Nisselua og strikkehistorien skiller lag

Den moderne nissen, Santa Claus, kom via Tyskland og Danmark på slutten av 1800-tallet og er veldig annerledes enn vår tradisjonelle fjøsnisse. I en tidlig versjon var denne nissen kledd i lang kappe og gjerne pelslue.

Som kjent ble rød topplue et symbol for motstanden mot den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig.

Den moderne julenissen, rendyrket av Coca-Cola og Disney, har ikke strikket nisselue. Lua ser mer ut som den er laget av en type velur eller floss, og har gjerne hvit kant av noe som kanskje skal etterligne pels.

Her har nisselua og strikkehistorien skilt lag. Men skal vi gå julebukk er det de skikkelige, strikkede luene som gjelder, gjerne sammen med en norsk strikkegenser.

Referanse

Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson: Norsk strikkehistorie. Vormedal forlag 2018.