Hvorfor har det blitt færre og færre bostedsløse i Norge?

Bostedsløshet har høy politisk prioritet nasjonalt, og det har vært en jevn nedgang i antall bostedsløse i Norge over tid.

I 2012 fant forskerne at 6 259 personer var bostedsløse, mens kartleggingen fra 2020 viste 3 325 bostedsløse personer.

Bostedsløshet kartlegges hvert fjerde år, og i år skal forskere fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet stå for kartleggingen.

Flere bostedsløse i år?

Den viktigste årsaken til nedgangen i antall bostedsløse fra 2012, er langvarig politisk prioritering og arbeidet kommunene har gjort.

Men det var en klar økning i bruken av midlertidige botilbud i 2022, noe som gir grunn til å tro at antallet bostedsløse kanskje øker.

– Et høyt antall flyktninger fra Ukraina, i kombinasjon med dyrtid og minket aktivitet i boligmarkedet vil i så fall være nærliggende forklaringer, sier Hilde Hatleskog Zeiner.

Zeiner er forsker ved NIBR og prosjektleder for kartleggingen i 2024.

– Vi vet samtidig fra tidligere at lokale forhold påvirker omfanget av bostedsløse. Det vil derfor være interessant å se om det forekommer store endringer lokalt – både i antall og i de bostedsløses profil, sier Zeiner.

Nullvisjon

Den nasjonale strategien for den sosiale boligpolitikken, «Alle trenger et trygt hjem», varer fra 2021 til 2024, og har som hovedmål at ingen skal være bostedsløse.

Kartlegging av bostedsløse bidrar til å sette bostedsløshet som et sosialt problem på den politiske agendaen.

– Uten disse kartleggingene ville bostedsløshet som sosialt problem fått mindre oppmerksomhet enn det har fått. Og det hadde i alle fall ikke kommet personer som opplever bostedsløshet til gode, sier Evelyn Dyb, forsker 1 ved OsloMet.

Dyb har forsket på utviklingen av bostedsløshet i Norge i over 20 år. Hun har gjennomført en rekke av kartleggingene, og er også med på den åttende kartleggingen som i år gjennomføres av By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet.

– Tallet på bostedsløse her i landet, og en del informasjon om hvem som er og blir bostedsløse, finnes ikke uten disse kartleggingene, sier Dyb.

Tilgang til nok boliger er pekt på, i flere undersøkelser, som det viktigst hinderet for vanskeligstilte å komme seg inn i boligmarkedet med egne ressurser. Det samme hinderet støter tjenestene som skal bistå de som trenger hjelp til å finne bolig på.

– Vanskeligstilte er som oftest henvist til leiemarkedet. I et trangt leiemarked vil mange i gruppen vanskeligstilte komme langt ned på utleiernes prioriteringsliste, sier Dyb.

Drahjelp fra omgivelsene

Om nedgangen i bostedsløse vedvarer i 2024 vil kartleggingen i år vise. Men både langsiktig arbeid i kommunene, drahjelp fra omgivelsene og strukturelle endringer har bidratt til nedgangen i antall bostedsløse de siste årene.

Den store nedgangen i antall bostedsløse personer var i perioden 2012 til 2016. Paradoksalt nok bidro oljepris-krisen i 2014 til nedgangen.

En brå nedgang i oljeprisen førte til bråstopp i investeringer og nedgang i aktiviteten i oljetilknyttet næringer og annen virksomhet. Det dreide seg om virksomheter med en del innleie av arbeidskraft og migrantarbeidere. Disse gruppene er de første som mister jobben, og noen velger å dra i nedgangstider.

– De bor stort sett i leid bolig, så da de dro, ble det en del ledig i leiemarkedet. Noen bostedsløse skaffet seg bolig selv, men det ble generelt et større tilbud av boliger og lettere for tjenestene som skulle bistå vanskeligstilte på boligmarkedet, sier Dyb.

«Skjult bostedsløshet»

Den første kartleggingen av bostedsløse i Norge ble foretatt i 1996. Siden 2008 gjennomføres kartleggingene hvert fjerde år i uke 48.

Kartleggingen skal gi oppdatert status for omfanget av og kjennetegn ved bostedsløse i Norge.

– De første kartleggingene har vært særlig viktige for å definere bostedsløshet som forskningstema og utvikle det boligsosiale fagfeltet, som også er forholdvis nytt, sier Dyb.

Rundt 1000 offentlige instanser, hovedsakelig i kommunene, men også i staten, og noen private, inkludert frivillige organisasjoner, deltar i kartleggingen. Datainnsamlingen utføres av tjenestesteder som har kontakt med eller antas å kjenne til bostedsløse personer. Denne metoden benyttes i Norge og Norden.

– Det er en bedre egnet måte å fange opp såkalt «skjult bostedsløshet». Vi fanger opp personer som benytter seg av sofasurfing eller andre strategier, som gjør at de ikke nødvendigvis kommer i kontakt med tjenester til bostedsløse, sier Zeiner.

Store tilleggsproblemer

Kartleggingene har vært viktige for å gi legitimitet til at bostedsløse personer har krav på bolig og annen hjelp, særlig siden mange har store tilleggsproblemer.

– Dette er en gruppe som ikke roper høyt om sine behov, og som i mange sammenhenger forventes gjøre seg «fortjent» til bolig, sier Dyb.

Zeiner påpeker betydningen av at kartleggingen også registrerer tilleggsproblemer som bostedsløse kan befinne seg i.

– Det handler om ulike situasjoner knyttet til blant annet inntekt, og helse. Avhengighet av rusmidler har vært og er det mest utbredt problemet blant bostedsløse. I 2020 hadde om lag halvparten av de registrerte en eller annen form for ruslidelse, sier hun.

Men andelen som er avhengig av rusmidler har også gått ned siden 2008.

– Det blir interessant å se om denne nedgangen fortsetter i 2024, sier Zeiner.

Få «uteliggere»

Kartleggingen i 2020 viste at bostedsløse i hovedsak oppholder seg i byer, særlig større byer som Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Den viste også at det er få personer som sover ute, selv om TV-serier som «Petter uteligger» viser at det er folk som sover ute eller oppholder seg under svært kummerlige forhold i lange perioder.

Dyb opplever at TV-serien har vært viktig for vekke interessen for bostedsløse hos et bredt publikum, men hun påpeker likevel at personer som sover ute – «uteliggeren» - utgjør en svært liten andel av alle bostedsløse i Norge.

– Mange kan tilbringe en eller noen netter ute, men svært få bor ute i lengre tid. De fleste oppholder seg enten i midlertidig botilbud, som gjerne går under samlebetegnelsen hospits, eller de oppholder seg midlertidig hos slektninger, venner eller kjente, sier Dyb.

Selv om svært få bostedsløse sover ute, gjenstår det å se hvilken effekt den nasjonale strategien for den sosiale boligpolitikken har hatt.

– Det er spennende å få et svar på om vi ved utgangen av strategiperioden er nærmere eller lenger unna målet at ingen skal være bostedsløse, sier Zeiner.