Økt bevissthet om hatefulle ytringer

Hatefulle ytringer har blitt et omfattende samfunnsproblem som rammer mange ulike grupper og kan ha betydelige negative konsekvenser. I en ny rapport har forskere ved OsloMet evaluert regjeringens strategi mot hatefulle ytringer (regjeringen.no).

De mener at det trengs en betydelig innsats fra både offentlige og sivile aktører for å forebygge slike ytringer og styrke håndteringen av fremsatte ytringer, de som ytrer og ofrene for ytringene.

Evalueringen viser at den eksisterende strategien ser ut til å ha vært betydningsfull for å øke bevisstheten om hatefulle ytringer innen enkelte sektorer og ulike forvaltningsnivåer, men strategiens betydning varierer betydelig etter innsatsområder. Forskerne mener at strategien har hatt størst effekt i politiet og i rettsvesenet.

— Strategien – og selve arbeidet med strategien – har ifølge våre informanter skapt et større handlingsrom til å prioritere hatefulle ytringer internt i forvaltningen. Strategien er også viktig for at arbeidet har blitt prioritert økonomisk, eller ved at arbeidet som har blitt bygget opp på likestillings- og diskrimineringsfeltet, har blitt skjermet mot kutt underveis i strategiens
virkningsperiode. Strategien kan altså ha bidratt til å sikre kontinuitet i arbeidet over tid.

Det sier forsker Stian Lid ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR. Han har vært prosjektleder for evalueringen, og har skrevet rapporten sammen med kollegene Tone Liodden og Mariann Stærkebye Leirvik.

Om strategien

Mange forhold både utenfor og innen regjeringen var avgjørende for at regjeringen bestemte seg for å utarbeide en strategi mot hatefulle ytringer i 2016. Utviklingen i problemets omfang, og internasjonale og nasjonale organisasjoners press på de nasjonale myndighetene var særlig viktig.

Samtidig oppfattet fagfolk i departementer hatefulle ytringer som et økende samfunnsproblem. De presset på for at staten skulle ta et større ansvar i forebyggingen og bekjempelsen av hatefulle ytringer.

Statsminister Erna Solberg viste også et personlig engasjement for tematikken, noe som antagelig har hatt betydning for at regjeringen utarbeidet en politisk erklæring mot hatefulle ytringer, og senere strategien.

Forskerne kommer med en rekke anbefalinger

At det jobbes frem en tydeligere definisjon av begrepet hatefulle ytringer som vil gjøre det langt tydeligere hva myndighetene ønsker å motvirke, og gi større klarhet og en tydeligere retning og mandat for innsatsen.
Samskaping av tiltak mellom departement, direktorat, aktuelle sektorer, sivilsamfunnsaktører og forskere.
Sikre tilstrekkelig involvering av alle relevante aktører og en tett oppfølging av strategien gjennom hele prosjektperioden.
Anvende et evalueringsdesign allerede ved utarbeidelse av innsatsen, som vil styrke kunnskapen om hvordan tiltakene fungerer.
Sikre en helhetlig sammensetning og organisering av tiltak som ivaretar et samspill og en balanse mellom de kortsiktige, repressive og kontrollerende strategiene og de mer langsiktige og forebyggende strategiene.
Tiltakene bør være konkrete og forpliktende, og de fleste tiltak bør være vidtgående og systematiske heller enn prosjektbaserte tiltak.
En bør også anvende kunnskap fra andre tilgrensende fagområder i utarbeidelsen av tiltak mot hatefulle ytringer, slik at en kan se slike ulike kunnskapsgrunnlag i sammenheng.

Bredden er både en styrke og en svakhet

Forskerne finner at strategien inkluderer mange innsatsområder, og er bred i den forstand at den ikke begrenser seg til én gruppe eller ett diskrimineringsgrunnlag. Når det finnes et økende antall handlingsplaner, som i mange tilfeller tar for seg utfordringene til bestemte grupper, kan en bred strategi fungere som et bindeledd mellom de ulike planene og belyse fellesnevnere i gruppenes erfaringer.

— Strategiens brede innretning bidrar til å synliggjøre at ulike grupper rammes av samme fenomen, og dermed hvordan det å bekjempe hatefulle ytringer mot en gruppe, har betydning for andre grupper. I tillegg favner den samspillet mellom ulike (selvopplevde eller tilskrevne) gruppeidentiteter hos en og samme person. Strategien kan slik ha bidratt til å styrke det interseksjonelle perspektivet i diskriminerings- og likestillingsfeltet, forteller forsker Tone Liodden.

Forskerne mener at strategiens bredde både når det gjelder temaområder og diskrimineringsgrunnlag er på den ene siden strategiens styrke. Samtidig kan bredden i innsatsområdene og tiltakene også anses for å være en svakhet ved strategien, fordi innsatsen på en del områder blir relativt spinkel.

— Flere av tiltakene er prosjektbaserte og har kortvarig finansiering, slik at de stoppet opp relativt kort tid inn i strategiperioden. I noen tilfeller kunne viktige aktører ha blitt mer involvert i selve utformingen av tiltak for å styrke både utforming, forankring og implementering, sier Lid.

Det er også slik at kun fem departement er ansvarlige for tiltak i strategien, og forskerne finner at enkelte departement i liten grad har blitt involvert i utforming av tiltak på eget felt selv om de sitter på sentral kompetanse. Forskerne mener at sistnevnte kan ha vært uheldig for effekten av tiltak tilhørende departement som ikke er tilstrekkelig involvert.

Kritikk fra «gølvet»

Innenfor politi og rettsvesen er det bred enighet blant informanter om at det har blitt økt oppmerksomhet om hatefulle ytringer, men det er ulike oppfatninger av strategiens betydning. Strategien er en av flere faktorer som har bidratt til å øke bevisstheten og kompetansen på hatefulle ytringer i politi og påtalemyndigheten.

— Det ser særlig ut til at regjeringens strategi har vært særlig betydningsfull for justis- og beredskapsdepartementets styringsdialog med Politidirektoratet. Samtidig kritiseres tiltakene av de lenger ned i hierarkiet for å ha vært for lite konkrete, og det gjelder særlig med tanke på kompetanseheving. Det forteller forsker Mariann Stærkebye Leirvik.

I det videre arbeidet anbefaler forskerne at tiltakene bør være konkrete og forpliktende, og de fleste tiltak bør være vidtgående og systematiske heller enn prosjektbaserte.

Ulike samfunnsområder

Studiene av de to innsatsområdene politi- og rettsvesen og arbeidsliv viser interessante forskjeller i hvordan strategien har virket på ulike samfunnsområder. Innenfor politiet ser strategien ut til å ha vært medvirkende til økt oppmerksomhet, mens strategien har hatt begrenset betydning i arbeidslivet. Dette henger antageligvis sammen med at den generelle innsatsen overfor disse to områdene har vært forskjellig.

— Mange aktører har over lengre tid arbeidet for å øke politiets oppmerksomhet og kunnskap om tematikken, både innenfor og utenfor politiet, mens i arbeidslivet er tematikken ferskere, og det har ikke vært det samme presset fra myndighetene og sivilsamfunnet i arbeidslivsfeltet, forteller Lid.

Forskerne konkluderer med at strategien mot hatefulle ytringer ikke ser ut til å være kjent blant aktørene i arbeidslivet. Begrepet «hatefulle ytringer» brukes ikke i noe særlig grad i arbeidslivet, og det er foreløpig utydelig for aktørene på arbeidslivsfeltet hvordan begrepet bidrar til å fange opp utfordringer i arbeidslivet som ikke allerede blir synliggjort og behandlet på andre vis gjennom relevant lovverk.

— Studien av arbeidslivet synliggjør hvor viktig det er å komme i dialog med sentrale aktører når et tema som er relativt nytt, skal belyses, slik at tiltak blir godt forankra før de gjennomføres, avslutter Lid.