Når ungdomsoppfølging blir mer enn arbeidsformidling
Navs ungdomssatsing handler om å få flere unge i arbeid og utdanning. Dette vil i praksis kunne innebære en bredere og mer relasjonell oppfølging, noe som reiser spørsmål om hvilken kompetanse som er nødvendig.

De siste årene har oppfølgingen av unge fått økt oppmerksomhet i Nav. Ungdomsgarantien og egne ungdomsteam i Nav-kontorene skal sikre raskere og tettere oppfølging for unge mellom 16 og 30 år som står utenfor arbeid og utdanning.
Dette er en utvikling det er lett å støtte. Samtidig reiser den noen spørsmål som foreløpig har fått lite oppmerksomhet: Hva innebærer tett oppfølging for unge i Nav i praksis? Og hvordan påvirker ungdomssatsingen innholdet i arbeidet som utføres i Nav?
Disse spørsmålene aktualiseres av foreløpige funn fra innovasjonsprosjektet «Positive avvik – en innovativ tilnærming til ungt utenforskap» (POSTUT). Prosjektet retter oppmerksomheten mot Nav, barnevernstjenesten og kommunale psykiske helsetjenester og samarbeid mellom disse og andre relevante tjenester.
Som en del av prosjektet undersøkes kommuner som gjennom registerdataanalyser er identifisert som positive avvik, det vil si kommuner som har færre unge i utenforskap enn det befolkningssammensetning, arbeidsmarked og andre kjente risikofaktorer skulle tilsi.
Kronikken bygger på foreløpige analyser av intervjuer og workshops gjennomført i tre slike kommuner, med om lag 20 ansatte og ledere i Nav og rundt 15 unge personer som mottar stønader og tjenester fra Nav.
Tett oppfølging blir bred oppfølging
Materialet tegner et bilde av en oppfølging som ofte strekker seg langt utover det mange tradisjonelt forbinder med arbeidsformidling. For mange av ungdommene handler utfordringene deres ikke bare om manglende arbeid eller utdanning. De beskriver problemer knyttet til psykisk helse, bolig, rus, økonomi, familieforhold, ensomhet og manglende nettverk.
For flere av de unge henger dermed veien til arbeid tett sammen med rusmestring, sosial deltakelse og det å bli mer selvstendig i møte med arbeidslivet og offentlige tjenester. Oppfølgingen er bred og relasjonell, slik informantene beskriver det.
Mens diskusjoner om hvilke tiltak som virker best for unge er viktige, peker de foreløpige funnene mot et annet spørsmål som kanskje er minst like viktig, nemlig hvilken type oppfølging som gjør det mulig å nyttiggjøre seg tiltakene Nav har til rådighet?
Flere av ungdommene i studien ser ikke først og fremst ut til å mangle et tiltak, men de mangler et tilstrekkelig grunnlag for å kunne nyttiggjøre seg tiltakene som finnes. De ansatte beskriver hvordan de hjelper unge med å få på plass bolig, forstå rettigheter og plikter, håndtere møter med ulike tjenester og bygge opp nok trygghet til å kontakte eller møte en arbeidsgiver.
Dette er oppfølging som mange av informantene mener er avgjørende for at arbeid og utdanning skal bli realistiske mål. Resultatene av denne innsatsen kommer ofte før arbeid eller utdanning er på plass, og er derfor ikke alltid synlige i de resultatmålene tjenestene styrer etter.
Når oppfølgingen dreier seg om å støtte unge gjennom overganger knyttet til blant annet bolig, utdanning, arbeid og økt selvstendighet, innebærer det å jobbe med en gradvis mestring av voksenlivet der stabilitet, relasjoner og nettverk er viktige elementer.
Noen av arbeidsformene informantene beskriver, minner om arbeidsformer vi kjenner fra barnevernets ettervern. Ettervern handler nettopp i stor grad om å støtte unge i overgangen til voksenlivet gjennom kontinuitet, relasjoner, koordinering og praktisk hjelp til å etablere seg som selvstendige voksne.
Det er selvsagt store forskjeller mellom Nav og barnevernet. Nav er en velferdsforvaltning med ansvar for arbeid, inntektssikring og sosiale tjenester, mens barnevernet er en tjeneste med et omsorgsmandat.
Poenget er derfor ikke at Nav er blitt barnevern, men at når Nav møter unge med sammensatte utfordringer, kan oppfølgingen omfatte lignende tett støtte, for eksempel arbeid med bolig og praktisk hjelp, koordinering av tjenester og relasjonsbasert oppfølging i overgangsfasen til voksentilværelsen.
Ut fra materialet vårt er det vanskelig å avgjøre om denne utviklingen først og fremst skyldes ungdomssatsingen i Nav eller at ungdommene som mottar oppfølging har mer sammensatte utfordringer enn tidligere. Trolig spiller begge deler inn. Samtidig ser satsingen på unge ut til å gi ansatte tid og rom til å arbeide på andre måter enn tidligere.
Nye oppgaver reiser nye kompetansekrav
Mens noen av Nav-kontorene i studien organiserer arbeidet gjennom spesialiserte ungdomsteam eller egne arbeidsrettede tiltak for unge, er andre organiserte som generalister. Generalistene har ansvar for både inntektssikring og oppfølging, mens spesialistene har ansvar for én av delene. Ved begge typer organisering går oppfølgingen på tvers av ulike inntektssikringsordninger, som arbeidsavklaringspenger og økonomisk sosialhjelp.
Ansatt-informantene som kun jobber med arbeidsrettede tiltak og oppfølging beskriver hvordan dette gir mulighet til svært tett oppfølging, fordi de er mindre bundet av omfattende saksbehandling og dokumentasjonsarbeid.
Samtidig viser materialet at det også er fordeler ved å arbeide tett på Navs virkemidler og ytelser. Materialet peker derfor ikke mot én ideell rolle. Det beskriver heller et spenningsfelt mellom nær oppfølging på den ene siden og forvaltningsarbeid på den andre.
Dersom ungdomsoppfølgingen i Nav i stadig større grad handler om å støtte unge gjennom overganger, bygge relasjoner og koordinere tjenester, må vi også diskutere hvilken kompetanse og organisering denne rollen krever. Det gjelder både Navs egen kompetanseutvikling og utdanningene som utdanner ansatte til Nav.
De ansatte som ble intervjuet beskriver fortsatt behovet for klassisk Nav-kompetanse: regelverkskunnskap, kunnskap om ytelser og tiltak, arbeidsevnevurderinger og kontakt med arbeidsgivere. Samtidig viser intervjuene behov for kompetanse som tradisjonelt ikke har stått like sentralt i Nav, som for eksempel kunnskap om unges utviklingsfaser og om psykisk helse, samt relasjonsarbeid og samhandling på tvers av tjenester.
Spørsmålet er dermed både hvordan Nav skal organisere arbeidet best i satsningen på unge, og hvilken kompetanse som trengs for ulike roller ettersom ungdomsoppfølging er mer enn arbeidsformidling. Det er en diskusjon som fortjener større oppmerksomhet enn den har fått så langt.
Relaterte kronikker
Saksbehandlingskompetanse – en betingelse for rettssikkerhet
NAV forvalter viktige rettigheter i den norske velferdsstaten. Kompetansen som trengs for å sikre riktige vedtak vektlegges for lite ved Nav-kontorene. Det kan være en trussel mot folks økonomiske trygghet og rettssikkerhet.
Nav: Komplekse problemer krever nye løsninger
Kronikk: Kåre Hagen foreslår i en kronikk å dele Nav i to, men dette baserer seg på en underliggende antakelse om at det er størrelsen og partnerskapet mellom stat og kommune som er problemet.
KAI-kronikken: Når Nav jobber helhetlig, får brukerne bedre hjelp
Lederne vurderer hjelpen til brukerne mer positivt i Nav-kontor der medarbeiderne jobber på tvers av stat og kommune og også samarbeider med andre tjenester utenfor Nav.
Hvordan kan nasjonale myndigheter tilrettelegge for helhetlig innsats?
Kronikk: Norge, Sverige og Danmark her valgt ulike veier til koordinering. Erfaringene tyder på at noe fungerer bedre enn annet, skriver kronikkforfatterne.
Hvor opptatt er Nav av kompetansen til medarbeiderne?
Kompetansen til medarbeiderne er avgjørende for kvaliteten på tjenestene ved Nav-kontorene. Likevel tyder mye på at Nav i stor grad overlater ansvaret for kompetanseutvikling til den enkelte medarbeider.