Leseveiledninger er et grep som kan gjøre pensumlesing enklere og mer motiverende. Disse er ikke ment å styre studentenes egen tolkning av tekstene, men skal være en mer overordnet hjelp til hvordan pensumtekstene kan leses. Dette kan oppnås ved å påpeke sammenhengen med en annen pensumtekst, gi refleksjonsspørsmål studentene kan tenke over mens de leser eller vise til hvilke deler av tekstene som er mest sentrale dersom ikke alt er like viktig.
Bruk av leseveiledninger kan fungere godt for å øke pensumlesingen. Emneevalueringer har vist at leseveiledninger ikke bare kan hjelpe studentene i det konkrete faget, men også hjelpe dem med å utvikle studieteknikker som kan overføres til andre emner. En student beskrev læringsutbyttet av leseveiledninger i et teoritungt emne slik: «jeg føler at jeg fikk en litt annen struktur på lesingen som jeg kommer til å ta med meg til andre emner også».
Bruk av leseveiledninger kan også bidra til å øke deltakelsen på læringsaktiviteter. Studenter har gitt tilbakemelding om at de får bedre oversikt over hva som skal tas opp. Leseveiledningene reduserer dermed terskelen for å komme på forelesninger, selv om man ikke har lest alt pensumet. Å motta jevnlige e-poster fra emneansvarlig med leseveiledninger har også vært oppmuntrende for studentene, og gjort det lettere å ta kontakt med faglærer om spørsmål.
Leseveiledninger kan gis i mange former, og vil variere med fagfelt og teksttype. I noen tilfeller har man for eksempel relativt gamle tekster på pensum, som er med fordi det er klassiske tekster eller de introduserer relevante teorier og metoder som fortsatt er i bruk. Da er det ikke nødvendigvis alltid relevant for studentene å lese hele teksten like detaljert. I slike tilfeller kan man gi leseveiledninger som denne:
«Bates (1989) er en artikkel som presenterer Berrypicking-modellen. Til tross for at teksten er relativt gammel, er dette en modell som fortsatt er mye i bruk. De viktigste sidene i denne artikkelen er side 407-411 og de to figurene på side 408 og 410. De resterende sidene bør dere også lese, men ha i bakhodet at informasjonslandskapet ser ganske ulikt ut i dag.»
I andre tilfeller har man kanskje tekster der ikke alle eksempler er relevante for studentenes fagfelt, for eksempel metodetekster. Da kan en leseveiledning se ut som dette:
«(…) Mye av det som sies i disse kapitlene passer veldig godt på de mer tradisjonelle naturvitenskapelige fagfeltene. Du kan derfor se bort fra de veldig detaljerte fysikkeksemplene, som presenteres i bokser underveis.
Mens du leser: Tenk gjennom om du kan komme på eksempler innen arkiv, bibliotek- eller informasjonsvitenskap.»
Leseveiledningene bør gis minst én uke før læringsaktiviteten. Avklar gjerne med studentene hvor lang tid i forkant de ønsker å motta leseveiledningen. Veiledningene bør gjøres tilgjengelig for studentene i skriftlig form, for eksempel som kunngjøringer i et digitalt læringsverktøy, som også kan sendes automatisk som e-post til studentene.
Tekstene bør være tilgjengelige for studentene hele semesteret, fordi de også kan være gode hjelpemidler ved repetisjon til eksamen, i arbeidet med semesteroppgaver eller for studenter som er litt bakpå med pensumlesingen. Figur 12 viser et eksempel der leseveiledningene er lagt ut som kunngjøringer i en digital læringsplattform. Her er kodene på forelesningene (beskrevet i kapittel 4) brukt for å gjøre det lettere å se hvilke veiledninger som hører til hvilken forelesning.
Utarbeiding av leseveiledninger kan også være et godt hjelpemiddel for fagpersoner i planleggingen av emner og i forberedelse til undervisning. Når underviser selv må tenke aktivt over hvorfor en tekst er på pensum, er det både lettere å bli minnet på at man kanskje bør bytte ut en tekst, og man kan få gode ideer til hvordan tekstene kan brukes i undervisningsopplegget.
I tillegg til leseveiledninger kan det være hensiktsmessig å ta en økt med studentene om hvordan man leser forskningsartikler. Dette er en genre som ikke alle synes er så grei å lese, men slike tekster er en gjenganger på pensumlister. Det finnes mange gode kapitler i ulike lærebøker om dette, som studentene kan få foreslått som supplerende pensum.