Disputas: Ainar Miyata

Mennesker er hverken rent rasjonelle eller perfekt rasjonelle vesener. Vi blir noen ganger påvirket av ting vi ikke (rasjonelt) burde bli påvirket av, slik som hvorvidt informasjon blir presentert med fokus på tap eller vinning, eller hvorvidt noe koster 80 kr eller 79 kr, og andre ganger omgås fornuften vår fullstendig, slik som når vi blir påvirket av musikk.

Slik påvirkning, enten den er intensjonell eller ikke, betyr noe. Den betyr noe for hva folk ender opp med å tro, ønske, føle, og gjøre. Den påvirker alt fra kjærlighet – partnervalg, for eksempel – til spørsmål om liv og død, slik som i lege-pasient-forhold. 

Denne avhandlingen er en utforskning av den ikke-rasjonelle påvirkningens moralske status, primært sett gjennom lege-pasient-forholdets eksempel (selv om kjærlighetseksempelet også dukker opp – artikkel nr. 3 for de som er interessert).

Dulting

Når man bruker ikke-rasjonell påvirkning med viten og vilje så kalles det noen ganger for dulting (oversatt fra «nudging»). Det har blitt hevdet at leger burde dulte pasientene sine mot bedre valg, siden pasienter ikke alltid velger så klokt. Som jeg argumenterer for i den første artikkelen så er dette sannsynligvis ikke en lur idé i praksis. 

Selv om vanlige argumenter mot nudging ikke fungerer – nudging er ikke uforenelig hverken med respekt for autonomi eller med informert samtykke – så er det ikke sannsynlig at en pasient vil få det bedre dersom pasientens lege nudger pasienten mot å gjøre det legen mener pasienten bør gjøre. Dette er fordi det sjelden er tilfelle at det bare er en medisinsk sett fornuftig ting å gjøre, og om alternativene på bordet så vil leger fra forskjellige sykehus og forskjellige land være uenige om hva som er best. 

Det eneste dulting i en slik situasjon vil oppnå er å styrke påvirkningen av hva en enkelt lege mener personlig, og dette på bekostning av hva personen som er viktigst i situasjonen mener, nemlig pasienten.

Prinsipper

Dette betyr ikke at all dulting er dumt. Tvert imot: selv om dulting rettet mot spesifikke behandlingsforslag som oftest er en dårlig idé, så er det å dulte pasienter mot bedre forståelse, slik som ved å presentere statistikk på måter som er lettere å forstå, som regel en god idé. Dette er en utmerket måte å følge det jeg kaller det epistemiske velgjørenhetsprinsippet, som anmoder leger til å sette pasienter i den beste mulige stilling, i kunnskaps- og forståelseshenseende, til å ta det beste valget for situasjonen deres.

Videre, så lenge legen ikke forverrer pasientens forståelse, med andre ord, så lenge leger følger det jeg kaller det epistemiske ikke-skade-prinsippet, så burde leger dulte pasientene sine i de relativt sjeldne situasjonene der det kun er én medisinsk forsvarlig ting å gjøre, for eksempel dersom pasienten nøler med å begynne å trene eller å vaske hendene. 

Skumping

Når ikke-rasjonell påvirkning ikke er intensjonell så kaller jeg det skumping («bumping» på engelsk) heller enn dulting. Jeg mener at skumpingens moralske viktighet har blitt oversett på grunn av to ting: 1) ikke-intensjonel påvirkning blir tenkt på som tilfeldig påvirkning, og 2) ikke-intensjonell handling blir tatt for å ikke være et passende må for moralsk bedømmelse, slik som ros og klander. I den andre artikkelen i avhandlingen så argumenterer jeg for at både 1) og 2) er usanne. 

Selv om skumping er ikke-intensjonell, så kan den være systematisk, og det er sannsynlig at leger skumper pasientene sine systematisk. Videre så kan leger være moralsk ansvarlige dersom de skader pasientene sine via skumping.

Teorier om påvirkning

Ikke-rasjonell påvirkning er et stort tema, ikke minst fordi påvirkning er et stort og filosofisk uutforsket tema, på tross av temaets viktighet for livet.

Gjennom avhandlingen min, og spesielt gjennom kappen, har jeg forsøkt å svare på noen fundamentale spørsmål både om påvirkning i ordets enkleste betydning, samt ikke-rasjonell påvirkning. Dette har ledet til en utforskning av teorier om rasjonalitet og grunner, så vel som en relativt omfattende klassifikasjon av ulike typer påvirkning (en påvirkningstypologi).

Typen påvirkning som er kjent som manipulasjon er en viktig del av denne typologie,
både på grunn av dens relevans for dulting og dens kobling til etikk generelt. 

I den tredje og siste artikkelen i avhandlingen utvikler jeg en ny teori om manipulasjon, som jeg kaller den holdningssensitive teorien om manipulasjon.

Jeg identifiserer så to ulike viktige betydninger av ordet manipulasjon som kan fanges av hver sin holdningssensitive teori. Det viser seg at dulting alltid er manipulativt i én av disse betydningene, men ikke nødvendigvis i den andre, som er den mest moralsk relevante betydningen.