– Utgangspunktet for bunaden var ikke strenge regler

Ingun Grimstad Klepp forsker på klær og bærekraft. Hun skjønner ikke helt hvor «strengheten» rundt bruken av bunad kommer fra:  

– Utgangspunktet for de opprinnelige bunadene var i hvert fall ikke strenge regler. Det var ganske fri fantasi. Hulda Garborg var svært fri i utviklingen av det som ble de første bunadene, sier Klepp.  

De første bunadene var altså ganske fritt utformet.  

– Flere av de eldre bunadene baserte de seg på ganske fri fantasi. De nyere draktene er ofte rekonstruksjonsdrakter og ligner dermed mer på klær som ble brukt på et bestemt sted til en bestemt tid, forteller Klepp.  

De opprinnelige bunadene baserte seg på ideer om hvordan det norske skulle være i større grad enn hvordan man gikk kledd lokalt.  

Klepp tror nordmenn har blitt strenge rundt bruken av bunad fordi draktene har blitt identitetsmarkører i lokalsamfunn. Hun peker også på to typer strenghet knyttet til bunader.

Strenghet i form av opphavsrett

Bunader ble og blir designet som svært mye annet. De som designer dem, har opphavsretten og dermed rett til å sette krav rundt salg og bruk av designet.

– Det legges ned  et betydelig arbeid i rekonstruksjoner for at det skulle bli korrekt og så likt som mulig originalene. Fordi bunader også oppfattes som folkekultur kan opphavsretten bli misforståtte.

– Så der har man én del av strengheten, altså selve utformingen av bunaden, sier Klepp.

Strenghet i hva du kan bruke den med

– Den andre typen strenghet rundt bunader handler om hva som passer til hva. Alt dette om paraplyer, solbriller og joggesko sammen med bunaden, sier hun.

Hvem er det som er strenge med hvem?

– Jeg hører folk si at de får reaksjoner om de gjør sånn og sånn med bunaden. Fra hvem da? Det er mulig jeg tar feil, men jeg forstår ikke helt hvor strengheten kommer fra, og kansje den blir overdrevet? At det er noe  man tror mer enn faktisk opplever sier hun.

Om noen er strenge, tror hun det må skje lokalt der bunadene er en identitetsmarkør.

– Det vil nok være lokalt, ja. Etter at bunadene ble noe som kjennetegnet lokal identitet ble det enda viktigere at de skulle se like ut, sier Klepp.

Hanne Smedal Tenggren syklet i bunad med tilhørende sykkelsko (se skoene øverst i saken) i fem dager fra Kristiansund til Oslo for å overlevere en samfunnsøkonomisk analyse som viser at det er bedre å beholde føde og akutt i hver by kontra å bygge ett fellessykehus på Hjelset i Molde. Foto: Stian Lysberg Solum

Hun tror mediene har litt av skylden for at folk oppfatter bunadsbruk som streng.

– Jeg tror det er litt medieskapt. Eller at media har skylden for at det oppleves som strengt. Det er det inntrykket man sitter igjen med.

Hun har selv ikke hørt om at noen har fått kjeft for å bruke bunaden «feil».

Designet egen Tøyendrakt

En måte å omgå strengheten rundt bunadsbruk, er å designe sin egen festdrakt, litt på samme måte som de første bunadene ble utformet. Det var akkurat det forsker og universitetslektor Lena Vida gjorde.

«Det kan være stort å være norsk, men lett å være Tøyensk» skriver forsker og universitetslektor Lena Vida om festdrakten hun selv har designet.

– Sitatet handler om hvordan identitet og tilhørighet kan oppleves ulikt, avhengig av hvor man er og hvilke fellesskap man inngår i. Jeg har vokst opp i Ungarn og har sterke bånd dit, men har bodd mesteparten av mitt voksne liv i Norge. Det gjør at jeg ofte navigerer mellom ulike språk og kulturer i hverdagen, forteller Vida.

Drakten Vida har designet handler nettopp om en lokal identitet, som kanskje er lettere for andre med minoritetsbakgrunn å kjenne seg igjen i.

– Tøyen er ett av de miljøene i Oslo der jeg føler at det er plass til hele meg. Her kan man bytte språk midt i en setning, være mange ting på en gang, og fortsatt høre til. Det er et sted der mangfold kan leves. Og kanskje er det derfor det føles så lett, sier Vida.

Mange kjenner seg ikke igjen i de tradisjonelle bunadene

Vida beskriver Tøyendrakten slik: 

– Livet på Tøyendrakten har en falmet burgunderfarge som refererer til Tøyen torg. Livet og vesken er brodert med blomster inspirert av Botanisk hage. Blomstene i botanisk hage symboliserer den flerkulturelle Oslobyen for meg, fordi hagen har blomster fra Skandinavia og andre steder i verden, men de alle bor i samme jord på Tøyen. Drakten har en svart stakk med tøyremsen i falmet burgunder, mens forkleet er pyntet med patchwork-motiver inspirert av Tøyen torg.

Designet på drakten bygger på samtaler med mennesker i området, og løfter fram deres erfaringer og engasjement.

– Mange her kjenner seg ikke igjen i de tradisjonelle bunadene, men det betyr ikke at de mangler tilhørighet. Tvert imot. Tøyendrakten gir en mulighet til å vise at man hører til – både i bydelen og i et større fellesskap, sier hun.

Drakten har også en tilhørende veske og et forkle som vil vises på Vidas instagramprofil (instagram.com) 17. mai. 

Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, tror ikke folk flest får kjeft for feil bunadsbruk. Foto: Sonja Balci

– Det meste vi har er noe ræl få bryr seg om

At det er engasjement rundt bunader er i utgangspunktet noe positivt, mener forsker Ingun Grimstad Klepp.

– Sett fra mitt perspektiv virker det som om man alltid skal snakke om småkrangling når man snakker om bunader. Og kanskje man tillegger andre meninger de ikke har, sier Klepp.

Hun syntes vi heller skal være glade for  at vi har noen plagg vi bryr oss om.

– Det aller meste vi har av klær er noe ræl som få bryr seg om.

Det er få plagg nordmenn er villige til å bruke så mye penger på og ta vare på som bunaden.

Ikke like strengt når det kommer til barn

Klepp syntes det er interessant at vi ikke bryr oss like mye om hva barna går med.

– Barn kan gå med strikkede bunader og kopier laget av ulike materialer. Det bryr vi oss ikke like mye om. For barn er det et stort mangfold. Ta en titt på 17. mai-toget, sier hun.

Strengere rundt urfolks rettigheter

Om vi ser på urfolks folkedrakter så er mangfoldet i utforming større. Samtidig er det en økende strenghet i hvem som kan brukes dem, produsere dem og også kopiere. Dette ser vi både i diskusjoner omkring det samiske og globalt.

– Når samiske folkedrakter brukes som inspirasjon til strikkemønstre eller draktene brukes som kostyme reagerer folk.  

– Dette har blitt mer problematisk enn tidligere. Å være streng rundt denne type bruk av folkedrakter handler mer om et opprør  mot undertrykkelse av minoriteter og urfolk i Norge, sier Klepp.

Håper alle finner sitt narrativ

– Tøyendrakten representerer et festdraktsnarrativ blant mange, og den står godt side om side med både bunadsnarrativet og fortellingen bak Oslo-drakten, sier Lena Vida.

Om ikke alle kjenner seg igjen i tradisjonelle bunader eller Oslo-drakten, kan man jo alltids skape sitt eget narrativ.

– Disse narrativene kan eksistere fredelig sammen, uten å konkurrere om plass i menneskers hjerte, så langt vi klarer å forske på det vi gjør og viser respekt for allerede eksisterende tradisjoner, sier Vida.