Hva hindrer kommunene i å gjøre bærekraftige innkjøp av mat og catering?

− Ett av funnene i prosjektet så langt er at flere kommuner som deltar hindres av kontrakter kommunen selv har inngått og av politikken kommunen selv fører. Det hindrer dem i å kjøpe lokalt og bærekraftig, forteller Reichborn-Kjennerud. Hun leder innovasjonsprosjektet Kjøp bærekraftig ved Arbeidsforskningsinstituttet på OsloMet.

Hvilke muligheter har egentlig offentlige organisasjoner til å kjøpe bærekraftig mat? Hvilke barrierer er det de støter på? Dette er noen av kjernespørsmålene som blir stilt i innovasjonsprosjektet.

− Noen av barrierene handler blant annet om at flere leverandører og flere avtaler kan bety økt ressursbruk for kommunene og dermed høyere kostnader knyttet til innkjøp. En annen barriere kan være krav i kunngjøringene som bare store leverandører kan innfri. Det er også vanskelig å stille kvalitetskrav i kontrakter, forteller forskeren.

Tydelig lov

− Loven er ganske tydelig. Hovedformålet i lov om offentlige anskaffelser er effektiv ressursbruk, men statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentlige organer skal også kjøpe inn på en måte som bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger, påpeker Reichborn-Kjennerud.

− Den oppfordrer altså til å ta hensyn til miljø, innovasjon, arbeidsforhold og sosiale forhold i innkjøp. Ved anskaffelse av mat og cateringtjenester kan dette for eksempel bety å stimulere til mer plantebasert mat, dyrking etter økologiske prinsipper og bedre muligheter for små, lokale og bærekraftige produsenter til å delta i konkurransen, forklarer hun.

Regjeringen kan legge bedre til rette

Finn Arnesen, professor ved det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo, deltar i Kjøp bærekraftig-prosjektet i en rolle som juridisk ekspert på anskaffelser.

Han forklarer at innkjøp i Norge reguleres av både innkjøpspolitikk, organisering, lov og forskrifter og inngåtte kontrakter og avtaler.

− Norges medlemskap i EØS forplikter oss til å følge lov og forskrift om anskaffelser når de offentlige anskaffelsene går over 1,4 millioner kroner, og for kommuner over 2,2 millioner kroner. I anskaffelser under dette står regjeringen og lokale myndigheter mye friere til selv å velge praksis, sier Arnesen.

Jordbruksvarer er imidlertid ikke omfattet av EØS-avtalen slik bearbeidede industrivarer er.

Likevel har ikke regjeringen brukt muligheten til å regulere anskaffelser for enkelte jordbruksvarer annerledes enn andre varer under EØS-terskel (i henhold til EØS artikkel 8 nr. 3 bokstav a og b).

Figuren viser handlingsrommet der de tre sirklene overlapper.

− Det er noe regjeringen kan legge til rette for, mener Arnesen.

Den lille trekanten i midten av figuren er et handlingsrom kommuner og offentlige organisasjoner har, ifølge Arnesen.

Handlingsrommet finnes allerede

− Enkelte kommuner lar ikke barnehager og videregående skoler få bestemme over sine egne innkjøp, selv om de ønsker det og har lov til det, forklarer Reichborn-Kjennerud.

Samtidig kan det være grunner til at kommunen ikke ønsker at den enkelte barnehage eller skole selv skal være ansvarlig for visse typer anskaffelser, blant annet fordi det kan bli for krevende.

Og noen barnehager og skoler er heller ikke nødvendigvis interesserte i å kjøpe inn selv.

Professor Finn Arnesen forklarer at enheter som har et eget budsjett og selv er ansvarlige for de utgiftene de har, regnes som en innkjøpsenhet.

− En innkjøpsenhet kan godt være mindre enn kommunen som helhet. Det betyr at den enkelte barnehage, for eksempel, kan være en innkjøpsenhet for noen varekategorier, etter en konkret vurdering. Dersom man velger å desentralisere og gi enkelte underliggende enheter budsjettansvar, vil det være lettere å holde seg under EØS-terskelverdiene, forklarer han.

Strukturelle hindringer

Dette handlingsrommet har Tysvær kommune brukt for mat. Her er barnehagene fristilt. De er selvstendige enheter som selv tar ansvar for innkjøp av mat, ifølge Arnesen.

Barnehagene kan bruke disse avtalene eller de kan handle selv. Samtidig er Tysvær kommune interessert i at for eksempel storkjøkken på institusjoner skal kunne kjøpe lokalt og i sesong.

Derfor har de skrevet inn i konkurransegrunnlaget for storhusholdning at kommunen tar forbehold om retten til å holde et beløp utenfor rammeavtalen for å kunne velge lokalt.

− All mat trenger ikke å slås sammen i en avtale. Hvis kommunene deler opp innkjøp av ulike typer mat, vil kommunen heller ikke nå opp til terskelverdiene like lett. Deler av større kontrakter kan altså også unntas og forbeholdes sesongmat, som da lettere kan være lokalmat. Da hadde fleksibiliteten for kommunene blitt mye større, sier Reichborn-Kjennerud, og legger til:

− Mange av deltakerne prøver ut nye løsninger, men flere forteller at strukturelle hindringer gjør det utfordrende. Handlingsrommet for å handle lokalt og bærekraftig kan være krevende å omsette i praksis, avslutter hun.