Tenk deg at du er 84 år. Du bor alene i en eldre enebolig. Trappene er bratte, og bussen til butikken går én gang om dagen. Naboene er ikke lenger like mange. Hjemmetjenesten hjelper med medisiner og stell. Men boligen og transporten er kanskje et vel så stort problem som helsa. Bo trygt hjemme-reformen vil at helse, bolig og samferdsel sammen skal se hva som kan hjelpe deg til å mestre hverdagen i eget hjem.
En ny rapport fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet viser at det er lettere sagt enn gjort. Norsk forvaltning er bygget i siloer. Og helse, bolig og samferdsel møtes sjelden.
– Reformen har en tydelig ambisjon om å jobbe på tvers av sektorer. Men i praksis stopper signalene ofte der de startet. Mange aktører som burde bidratt, opplever rett og slett ikke at de har fått beskjed om å gjøre det, sier Hilde Zeiner.
Hun er prosjektleder for evalueringen og forsker ved NIBR.
Sender ikke signalet videre
Seks departementer – fra helse og kommunal til kultur og samferdsel – sitter i reformens felles arbeidsgruppe. Men bare tre av dem gir sine underliggende etater konkrete oppdrag om å samarbeide om reformen.
Samferdselsdepartementet, Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og Kultur- og likestillingsdepartementet nevner den knapt i de årlige oppdragsbrevene til sine etater.
Konsekvensen er enkel. Når det ikke kommer et tydelig oppdrag ovenfra, er det heller ikke rom for å bruke tid og ressurser på samarbeid på tvers.
Der samarbeidet fungerer, kjenner aktørene hverandre, de møtes fast, og de vet hva de skal få til sammen. Men det tar tid å bygge slike relasjoner.– Hilde Zeiner
Stor forskjell fra region til region
Statsforvalterne – statens regionale ledd – har fått en nøkkelrolle i reformen. De skal sørge for at kommuner, Husbanken, kommunenes egen organisasjon KS og fylkeskommunene trekker i samme retning. Men rapporten viser at det går svært ulikt.
To av ti embeter hadde ikke hatt ett eneste møte med eksterne aktører da forskerne intervjuet dem. Tre av de resterende åtte hadde derimot tett og jevnlig samarbeid som fungerte godt.
– Der samarbeidet fungerer, kjenner aktørene hverandre, de møtes fast, og de vet hva de skal få til sammen. Men det tar tid å bygge slike relasjoner. Mange embeter mangler rett og slett kapasitet til å prioritere det, sier Zeiner.
Mønsteret er gjenkjennelig. Klagesaker, tilsyn og pasientsikkerhet blir prioritet. Langsiktig utviklingsarbeid må vente.
Støtteordningene treffer ikke der behovet er størst
Et annet gjennomgangstema i rapporten er boligvirkemidlene. Kommunene trenger boliger som gir litt mer støtte og fellesskap enn en vanlig leilighet, men som ikke er et fullt heldøgns omsorgstilbud.
Et sted å bo for dem som ikke trenger sykehjemsplass, men heller ikke klarer seg helt alene.
Slike «trygghetsboliger» er nevnt i stortingsmeldingen. Men det finnes foreløpig ingen støtteordning for å bygge dem.
– Det er et gap mellom det reformen lover og de virkemidlene som faktisk finnes. Uten mer treffsikre støtteordninger risikerer vi at reformen bare fungerer for dem som har råd til å tilpasse boligen sin på egen hånd, sier Zeiner.
Dette er Bo trygt hjemme-reformen
Bo trygt hjemme er en norsk reform som ble lagt frem i 2023. Målet er at flere eldre skal kunne bo hjemme lenger, med god hjelp og trygge omgivelser. Reformen krever innsats fra mange sektorer samtidig. Helse, bolig, transport, teknologi og lokalsamfunn.
NIBR OsloMet evaluerer reformen på oppdrag fra Helsedirektoratet, sammen med forskere fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Fakultet for samfunnsvitenskap ved OsloMet, Institutt for helse og samfunn ved UiO og Institutt for arkitektur og planlegging ved NTNU. Denne rapporten er den første i en følgeevaluering som vil pågå over flere år.
Rapporten «Mellom sektor og samfunn» er gjennomført av Hilde Hatleskog Zeiner og Gro Sandkjær Hanssen ved NIBR OsloMet.
Når det fungerer, fungerer det godt
Rapporten er ikke bare kritisk. Der koordineringen lykkes, er mønsteret tydelig. Aktørene har bygget relasjoner over tid, møtes regelmessig og forankrer arbeidet i egne organisasjoner. Mange av disse relasjonene ble først etablert under forrige eldresatsing, Leve hele livet.
Det viser at samarbeid på tvers av sektorer er mulig.
– Men det vokser ikke av seg selv. Det krever tydelige signaler fra toppen, nok ressurser og tid til å bygge tillit, sier Zeiner.
Dette mener forskerne må til
Basert på funnene kommer forskerne med tre konkrete råd til dem som styrer reformen.
Det første handler om styringssignaler. Alle departementer må sende tydelige beskjeder nedover i sine egne linjer.
– Koordinering er ressurskrevende. Uten tydelige signaler fra toppen blir det nedprioritert til fordel for andre oppgaver, sier Zeiner.
Det andre rådet handler om boligordningene. Forskerne anbefaler at støtteordningene gjennomgås, og at det etableres egne ordninger for trygghetsboliger.
– Vi mangler støtteordninger for det mellomnivået som mange eldre faktisk trenger. Det bør på plass, sier Zeiner.
Det tredje rådet handler om forventninger. Det er et voksende gap mellom hva folk forventer å få hjelp til fra kommunen, og hva kommunene faktisk er pliktig å tilby. Forskerne mener dette ikke bare bør håndteres gjennom klagesaker.
– Det er behov for mer kunnskap om hvordan kommunene praktiserer tildeling av tjenester. Og denne kunnskapen må deles på tvers av kommuner og regioner, sier Zeiner.
Spørsmålet er om reformen rekker å bygge de samarbeidsstrukturene den trenger, før antall eldre gjør behovet større enn reformen klarer å møte.
