Flere unge i jobb? Da må vi teste hva som faktisk virker

Over 60.000 unge under 30 mottar i dag helserelaterte ytelser fra Nav. Mange av dem har aldri vært i jobb. I snart to tiår har skiftende regjeringer forsøkt å bringe tallet ned: gjennom Nav-reformen, arbeidsavklaringspenger, ungdomsgarantier, kvalifiseringsprogram, flere tiltaksplasser og tettere oppfølging i Nav. Flere reformer har vært basert på utredninger og forskning.

Andelen unge utenfor arbeid og utdannelse har likevel vært stabilt høy, og antallet unge uføre er mer enn doblet siden 2010.

Vet for lite om hva som fungerer 

En rekke forhold kan ha bidratt til at utviklingen har vært så vanskelig å snu. For eksempel kan det ha blitt vanskeligere for unge med lite formell kompetanse å få og beholde en jobb, fordi produktiviteten deres ofte ikke står i forhold til det arbeidsgivere må betale i lønn. Samtidig vet vi for lite om hva som virker av de ulike tiltakene som er blitt gjennomført.

Selv om mange tiltak evalueres i etterkant, er de sjelden utformet på en måte som gjør det mulig å måle effektene skikkelig. Skal vi få bedre svar på hva som virker, må opplegg for evaluering bygges inn i tiltakene før de rulles ut – ikke etterpå.

Dette bør regjeringen ta hensyn til i arbeidet med sitt nye ungdomsprogram.

Ungdomsprogrammet bygger på at mange unge utenfor arbeid og utdannelse aldri har vært i jobb og derfor heller ikke har rett på dagpenger. For dem går veien til inntektssikring – utover behovsprøvd sosialhjelp – gjennom en medisinsk diagnose som kvalifiserer til arbeidsavklaringspenger. Som også Sysselsettingsutvalget har påpekt, kan dette svekke motivasjonen og incentivene til å prøve seg i arbeid og gjøre veien til uføretrygd kortere.

Aktivitet istedenfor diagnose 

Regjeringens nye ungdomsprogram forsøker å lage en alternativ vei, der ytelsen kobles til aktivitet i stedet for diagnose. Dersom deltagelse i programmet bestemmes av Nav-ansatte, basert på vurderinger av hvem som har størst behov eller nytte, vil det i ettertid være svært vanskelig å si noe sikkert om programmet faktisk fører til bedre arbeidstilknytning.

Alternativet er ikke komplisert: Ved å rulle ut programmet med en viss grad av tilfeldig tildeling – for eksempel etter fødselsdato eller Nav-kontor – vil vi sannsynligvis sitte igjen med bedre kunnskap om effektene av programmet.

Arbeidsfradrag som testtiltak 

Regjeringen kunne her se hen til sitt eget planlagte forsøk med et skattefradrag for arbeidsinntekt som skal gjøre det mer lønnsomt for unge å gå inn i arbeidsmarkedet. Skatteutvalget foreslo et slikt fradrag, men påpekte samtidig at virkningen på arbeidstilbudet er usikker, også sammenlignet med andre mulige reformer med lignende budsjettkostnader. Regjeringen tar derfor et viktig skritt i riktig retning ved å planlegge evalueringen før reformen innføres. I stedet for å innføre arbeidsfradrag for alle, skal det i første omgang gjennomføres et forsøk designet slik at vi lærer hvor effektivt tiltaket er i å få flere unge i jobb.

Politisk uenighet 

Ikke alle synes dette er en god idé. Både enkelte kommentatorer og noen politiske partier er skeptiske til forsøket.

For eksempel ser det ut som om Høyre mener de allerede kjenner oppskriften på hva som virker: arbeidsfradrag til alle. Men også Høyre burde være opptatt av å utforme tiltak som gjør det mulig å lære mest mulig både på dette og tilgrensende områder.

Partiet har nylig satt seg som mål at unge under 30 ikke skal kunne motta uføretrygd, unntatt i «de åpenbare tilfellene». Hvem disse tilfellene er, sier de lite om. Det er heller ikke klart hva slags oppfølging og inntektssikring unge skal få i stedet.

I forrige regjeringsperiode reduserte Høyre maksimal varighet på arbeidsavklaringspenger. Forskning fra Nav og andre tyder på at kortere maksimal varighet av midlertidige helserelaterte ytelser har ført til økt overgang til uføretrygd.

Overgang til arbeid ble derimot lite påvirket.

Behov for kunnskapsbasert politikk 

For å nå målet sitt bør Høyre dermed vurdere ulike forsøk, for eksempel om graderte ytelser eller strengere inngangskriterier for arbeidsavklaringspenger kan være veier å gå.

Det er ikke god politikk å innføre stadig nye tiltak for unge uten å vite om de faktisk virker. Og det er heller ikke særlig fremtidsrettet å nekte unge under 30 uføretrygd uten samtidig å ha et kunnskapsbasert alternativ for inntekt og oppfølging.

I begge tilfeller risikerer vi å bruke store ressurser på tiltak som griper direkte inn i unges fremtid, uten å vite om de gjør mer nytte enn skade.