I løpet av tre dager øver 250 studenter fra ulike utdanninger på scenarier innen psykisk helsearbeid. Dette foregår fysisk på simuleringsenheten ved OsloMet.
– De interaktive veggene i rommet viser omgivelser i Torshovparken vinterstid og gir en realistisk ramme rundt øvelsen, forteller Astrid Harring som er avdelingsleder for prehospital akuttmedisin.
Studentene nærmer seg rolig, og forsøker å skape trygghet og få oversikt over situasjonen. Gjennom spørsmål og aktiv lytting avdekker de etter hvert hva som er situasjonen for mannen.
Studentene vurderer at mannen trenger mer helsehjelp, og ringer etter ambulanse. Kort tid etter ankommer paramedisinstudentene og sammen håndterer studentene situasjonen videre. Kommunikasjon og samhandling står sentralt i øvelsen.
Gjør det lettere å samarbeide senere
– Foreløpige erfaringer tyder på at studentene opplever øvelsene som både realistiske og svært relevante. Mange trekker frem at de får økt forståelse for hverandres roller og ansvar, og at de blir tryggere i møte med mennesker i akutte og komplekse livssituasjoner, forteller Harring.
Benedicte Schippers er bachelorstudent i paramedisin. Hun forteller:
– Jeg opplevde øvelsen som veldig lærerik og med relevante, gode caser som gjør oss mere rustet for arbeidslivet i fremtiden. Det å samhandle med studenter fra psykisk helsearbeid er også veldig givende og det er betryggende å få kontakter med personer vi potensielt kan møte seinere i arbeidslivet. Dette vil gjøre det lettere å samarbeide seinere, sier Schippers.
Rollespill: studenter kommuniserer med en "bruker". Foto: Ingvild Hanestad Lønne
Gir verdifull innsikt
– Målet er å gi studentene erfaring med realistiske situasjoner de vil møte i praksis, sier avdelingsleder for psykisk helse, Anca Maria Yttri.
Øvelsen er en del av et større undervisningsopplegg der tverrfaglig kompetanse står sentralt. Studentene trener på å møte mennesker med psykiske helse-, rus- og/eller avhengighetsproblemer, og deres pårørende, på en trygg og profesjonell måte.
– Når scenariet avsluttes, samles studentene til debrief og felles refleksjon. Her diskuterer de hva som fungerte godt, hva som kunne vært gjort annerledes, og hvilke erfaringer de tar med seg videre, forteller Yttri.
Deltakerne i denne øvelsen er studenter fra bachelor i paramedisin og videreutdannings- og masterstudenter i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid ved OsloMet.
– Slike møteplasser mellom utdanninger gir verdifull innsikt i hvordan ulike roller og profesjoner utfyller hverandre - og hvordan vi kan jobbe sammen for å gi best mulig helsehjelp, sier Harring.
Etter øvelsen samles studentene til debrief og refleksjon i fellesskap. Foto: Ingvild Hanestad Lønne
Forskningsprosjekt om simulering
– I forbindelse med den tverrfaglige simuleringen er det også planlagt et forskningsprosjekt om simulering som pedagogisk metode, der vi spesifikt ser på hvordan studentene utvikler relasjonskompetanse, kommunikasjons- og samhandlingsferdigheter.
Studien undersøker hvordan realistiske scenarioer og strukturert debrief bidrar til læring, samt hvordan studentene opplever nytten av å trene sammen på tvers av profesjoner.
– Vi vet at mye av utfordringene i praksisfeltet handler om samarbeid og kommunikasjon på tvers av tjenester. Gjennom dette prosjektet ønsker vi å få mer kunnskap om hvordan simulering kan styrke studentenes forberedelse til nettopp dette, sier Yttri.
Simulering styrker utdanningskvaliteten
Simuleringsøvelser har de siste årene fått økt oppmerksomhet innen helseutdanning, fordi den gir mulighet til å trene på realistiske situasjoner i trygge omgivelser. Når simuleringen i tillegg gjennomføres tverrfaglig, gir det en ekstra verdi fordi studentene får erfare hvordan samarbeid mellom ulike profesjoner fungerer i praksis.
– Dette er et viktig bidrag til å styrke utdanningskvaliteten. Studentene får ikke bare faglig kunnskap, men også trening i de ikke-tekniske ferdighetene som er avgjørende i møte med pasienter og brukere, sier Harring.
– Målet er at vi på sikt kan bruke erfaringene fra både undervisningen og forskningsprosjektet til å videreutvikle utdanningene og få til bedre samhandling i helsetjenestene, avslutter Harring.
