Barnevernet er blitt mindre firkantet

– Tidligere var det en ganske lik forståelse og fremgangsmåte når bekymringsmeldingene kom inn, men nå har barnevernet blitt mindre kategoriske når de jobber med vold i nære relasjoner, sier Anja Bredal, forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Seksjon for forskning om barndom, familie og barnevern ved OsloMet.

Hun er prosjektleder for et forskningsoppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) som nylig ble gjennomført av forskere ved NTNU, NKVTS og NOVA.

Studiens hovedformål har vært å undersøke hvordan den kommunale barneverntjenesten forstår og håndterer saker der det er mistanke om eller avdekket vold, og hvordan barn og foreldre opplever barneverntjenestens arbeid i slike saker.

– Basert på funnene våre har vi utarbeidet flere anbefalinger for å styrke dette arbeidet, uttaler Bredal.

Individuell tilnærming

Forskerne har foretatt spørreundersøkelser og casestudier av landets barneverntjenester, samt brukerundersøkelser av foreldre og barn, og ett av de tydeligste funnene, ifølge Bredal, er at barneverntjenesten er blitt mer differensiert i tilnærming til arbeidet med vold.

– Tradisjonelt har barnevernet håndtert alle bekymringsmeldinger om vold ganske likt, og det har for eksempel vært praktisert nærmest obligatorisk politianmeldelse ved all mistanke om vold.

Studien viser at anmeldelseshyppigheten har gått ned, og at dette skyldes at det i større grad gjøres individuelle vurderinger i hver enkelt sak.

Flere deltakere i studien henviste til barnevernsloven som sier at en anmeldelse skal fremme barnevernets arbeid og være til barnets beste.

– Tidligere har man lent seg mer på politiets vurderinger, men det er samtidig en bred enighet om at alvorlig vold alltid skal politianmeldes.

Ulike grader av vold

Samtidig som barnevernsansatte mener det er nødvendig med en differensiert forståelse av vold, er de bevisst på at det å snakke om forskjellige motiver eller grader av vold kan tolkes som bagatellisering.

– I likhet med samfunnet ellers er barnevernsansatte preget av et moralsk imperativ om ikke å bagatellisere vold mot barn. Det er vanskelig å jobbe faglig godt med vold hvis det å differensiere er forbundet med moralsk risiko, og derfor anbefaler vi at det utvikles et faglig begrepsapparat som gjør dette arbeidet enklere.

Ikke alltid barnet åpner seg

Videre viser rapporten at voldsbekymringer har fått mye oppmerksomhet i startfasen. Det har vært fast rutine å først snakke med barnet uten at foreldrene er informert, og deretter innkalle foreldrene til samtale samme dag.

Hensikten har vært å bevare sikkerheten og at det er enklere å avdekke vold når foreldrene ikke har rukket å påvirke barnet.

– Men tilbakemeldingene vi har fått, viser at det ikke alltid blir som tenkt; det er ikke alltid barnet åpner seg. Fremgangsmåten er også omdiskutert fordi den oppleves dramatisk for både barn og foreldre og gjør det videre samarbeidet vanskeligere.

Vold som glipper

Et annet funn som viser endring, er at man tidligere forventet at foreldre skulle erkjenne voldsutøvelsen før det kunne settes inn hjelpetiltak. Flere foreldre som forskerne intervjuet, fortalte at de hadde blitt møtt med slike krav.
– Nå har erfaringen vist at et slikt krav kan virke mot sin hensikt. Mange foreldre kvier seg for å innrømme vold i frykt for å bli anmeldt eller miste barnet, og et absolutt krav om erkjennelse kan medføre at de trekker seg ut av samarbeidet, sier forskeren.

– Ofte har ikke barneverntjenesten mulighet for å pålegge tvangstiltak, og de er avhengig av foreldrenes samtykke for at barnet skal få hjelp, fortsetter hun.

I nyere tid har barneverntjenesten begynt å vise en større forståelse for foreldres frykt, og nøyer seg oftere med en delvis erkjennelse før de setter i gang hjelpetiltak.

En slik mindre konfronterende kommunikasjon med foreldrene har vist seg å være fornuftig, ifølge forskeren, men det er samtidig en fare for at oppmerksomheten på volden “blir borte”.

I tillegg har mange av familiene sammensatte utfordringer som gjør at barneverntjenesten føler at de må prioritere såkalte primærproblemer først.

– En sentral utfordring i tiltaksfasen er derfor hvordan man kan jobbe med flere problemer samtidig, og ikke miste volden av syne, sier Bredal.

Hun etterlyser et mer helhetlig perspektiv på tjenestens voldsarbeid.

Barn som lever med vold

Enda et poeng som Bredal og kollegene trekker fram i den nylig publiserte studien, handler om “høykonflikt”. Begrepet brukes tidvis i sammenhenger der det har vært vold i foreldrerelasjonen og hvor barnet har vært vitne til dette.

– At barn lever med vold mellom foreldre, regnes som vold mot barnet, og vi vet hvor skadelig det kan være. Når voldsutsatte mødre møtes med et konfliktperspektiv fra barnevernet, vil det ofte tilsløre volden barnet har levd med. Derfor anbefaler vi at de barnevernsansatte lærer mer om hvordan de kan skille mellom volds- og konfliktsaker.

Videre kommer det fram at barnevernsansatte synes det er spesielt krevende der volden er knyttet til seksuelle overgrep mot barnet. Flere følte at de manglet kompetanse, og at egne holdninger og følelser rundt seksualitet kunne være et hinder for å gjøre en god jobb.

– Her er vår anbefaling at det øves mer konkret på å snakke om kropp og seksualitet i opplæringssammenheng.

Mindre svart/hvitt

Tilbakemeldingene fra både barna og foreldrene som har bidratt i studien, er et unisont ønske om å bli møtt med forståelse og respekt, og at barnevernsansatte tar hensyn til at familiene er i akutt krise.

– Det er tydelig at en slik tilnærming er viktig for det videre samarbeidet, understreker Bredal.

Det kom også tilbakemeldinger fra foreldre på at de var møtt av barnevernsansatte som trodde fullt ut på det barna fortalte om vold, og at deres egne forsøk på korrigering og forklare ble sett på som løgn og bagatellisering.

– Det er positivt at barns stemmer blir hørt, men vi advarer samtidig mot at barnets utsagn får en avgjørende plass i barnevernets dokumentasjon.

Det handler ikke om å tro mindre på barnet, men om å styrke beslutningsgrunnlaget, slik at barnet ikke må bære for mye av ansvaret. Vi vet at barn risikerer sanksjoner og kan føle på skyld når de har fortalt noe som utløser en barnevernssak.

– Det er krevende å fortelle om vold og overgrep enten man er utsatt, utøver eller begge deler. Tid til å bygge relasjoner er derfor en vesentlig faktor i barneverntjenestens arbeid med slike saker.

Om studien

Rapporten bygger på et forskningsoppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) om barneverntjenestens arbeid med vold og overgrep.
Studiens hovedformål har vært å undersøke hvordan barneverntjenesten forstår og håndterer saker der det er mistanke om eller avdekket vold og overgrep, og hvordan barn og foreldre opplever barnevernstjenestens arbeid i slike saker.
Prosjektet ble innledet med en gjennomgang av forskningslitteratur, som bidro til utvikling av forskningsspørsmål (Kojan et al., 2020).
Hovedprosjektet besto av tre delstudier som ble gjennomført av forskere ved tre samarbeidende institusjoner, ledet av NOVA ved OsloMet.
Arbeidet ble inndelt i en kvantitativ spørreundersøkelse til landets barneverntjenester (NTNU). En kvalitativ casestudie i ni utvalgte barneverntjenester (27 intervjuer med til sammen 74 deltakere) (NOVA), og en kvalitativ brukerundersøkelse blant 13 barn (NKVTS) og 17 foreldre (NOVA).