– Jeg tror dette betyr mye for mange av de eldre

Barn fra Tåsen barnehage har samlet seg utenfor seniorhuset i Pastor Fangens vei 22. Beboerne sitter tett samlet i sola, med solbriller, rullatorer og termoser.

Slike møter mellom generasjoner er nettopp det kommuner og utbyggere ønsker å få til når ulike grupper plasseres nær hverandre.

I en ny studie for Husbanken har forskere ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) undersøkt elleve prosjekter i Norge, Danmark og Nederland.

Felles for prosjektene er at ulike grupper, som eldre, studenter, barnefamilier og barn, er plassert nær hverandre for å legge til rette for sosial kontakt. Forskerne kaller dette strategisk beboersammensetning.

Noen av prosjektene er boliger der ulike grupper bor sammen. Andre, som Tåsen, handler om å skape møteplasser mellom mennesker som oppholder seg tett på hverandre i hverdagen.

– Det som overrasket oss, var hvor godt samarbeidet har fungert uten at det ble satt i system fra start. Men det fungerer ikke av seg selv. Noen må ta ansvar for å holde kontakten i gang, sier Gro Sandkjær Hanssen. Hun er forsker ved NIBR og prosjektleder for rapporten.

Barnehagebarn feirer 17. mai med de eldre

Pastor Fangens vei 22 ble renovert til seniorhus i 2016. Målet er å skape møteplasser mellom generasjoner, blant annet gjennom samarbeid med nabobarnehagen og ved å leie ut enkelte leiligheter til studenter.

Tåsen barnehage er en livsgledebarnehage knyttet til stiftelsen Livsglede for Eldre. Barnehagen er med på å skape glade og meningsfulle dager for eldre i sitt nærmiljø.

– Jeg tror dette betyr mye for mange av de eldre. De får litt liv rundt seg, litt fart og spenning i hverdagen. For noen vekker det kanskje minner om egen barndom eller egne barnebarn, sier Ronny Fersnes, styrer ved Tåsen barnehage.

Samarbeidet startet i 2017, da seniorhuset tok kontakt med barnehagen. Siden da har barn og eldre møttes til Halloween- og Lucia-feiring, 17. mai og påske. Det har også vært arrangert rullatorløp.

Samarbeidet bygger på ansatte og kontaktpersoner som holder kontakten ved like.

– For oss handler det også om å bidra til noe positivt i nærmiljøet. Det er fint å vite at det vi gjør kan utgjøre en forskjell for andre, sier Fersnes.

Samme utfordring, ulike løsninger

I Treklang i Bærum er skole, barnehage og sykehjem samlet rundt det samme torget for å legge til rette for møter mellom generasjonene. Planer om felles kjøkken og samlingsarealer ble likevel skrinlagt da de ulike etatene ikke ble enige om organiseringen.

– Utfordringen i Treklang var ikke arkitekturen. Hver virksomhet var vant til å tenke på sitt eget formål, og da ble det vanskelig å dele funksjoner, sier Sandkjær Hanssen.

Ved Bråta helse- og aktivitetssenter i Mjøndalen er det etablert et felles torg, kafé og aktivitetsområder som gjør at ulike grupper naturlig møtes. Kulturkvelder og konserter har gjort senteret til en møteplass i nærmiljøet.

Men også her har kontakten med nærmiljøet måttet vedlikeholdes over tid. Erfaringene fra Bråta peker i samme retning som på Tåsen og i Treklang: Nærhet skaper muligheter, men fellesskap krever oppfølging.

Noen må holde det i gang

Gode fellesarealer og sentral plassering gjorde det lettere å møtes i mange av prosjektene. Likevel måtte noen ta ansvar for aktivitetene dersom møteplassene faktisk skulle bli brukt.

I Danmark og Nederland er dette ofte en egen stilling. Der ansetter man «nabolagsverter» og «community coach», som har ansvar for å bygge fellesskap mellom beboerne. I Norge er rollen sjeldnere formalisert.

Pastor Fangens vei 22 er et unntak. Her har studentene som leier leilighet en betalt deltidsstilling som «god nabo», med ansvar for å bidra til aktivitet og kontakt mellom beboerne. På Tåsen skjer generasjonsmøtene både gjennom samarbeidet med barnehagen og gjennom ordningen med studentene.

– Det viktigste er ikke hvordan det organiseres, men at noen faktisk har ansvar for å holde kontakten og aktivitetene i gang, sier Sandkjær Hanssen.

Hvorfor er dette vanskeligere i Norge?

Erfaringene fra Tåsen, Treklang og Bråta peker alle mot det samme spørsmålet: Hvem skal ha ansvaret for å bygge fellesskap?

Danmark har lengre erfaring med denne typen prosjekter. Der har boligstiftelser over tid bygget opp kompetanse på naboskapsarbeid og sosial koordinering. I Danmark eier allmennboligstiftelser rundt 20 prosent av boligene, og de jobber aktivt med å styrke nabofellesskapene i boligprosjektene sine.

I Norge finnes få tilsvarende aktører. Samtidig prøver enkelte kommuner ut nye løsninger gjennom salg av kommunal eiendom med krav om beboersammensetning.

– I Norge er boligbyggingen i langt større grad overlatt til private, uten de samme insentivene til å bygge opp kunnskap om naboskap over tid, sier Sandkjær Hanssen.

Forskerne peker også på spørsmål som fortsatt mangler et klart svar: Hvem skal finansiere og ha ansvaret for den sosiale koordineringen? Skal beboerne organisere aktivitetene selv, eller bør kommuner, boligaktører eller andre ha et formelt ansvar?

Fellesskap må prioriteres

Tradisjoner som 17. mai og Lucia-feiring har bidratt til å holde kontakten levende mellom Tåsen barnehage og seniorhuset.

– Gjennom samarbeidet kan vi være med på å holde liv i tradisjoner som betyr mye for mange. Det gir en mulighet til å skape gode minner på tvers av generasjoner, sier Fersnes.

Samarbeidet går ikke av seg selv, men fordi noen har valgt å prioritere det, år etter år.

– Fellesskap må bygges! Det oppstår ikke alltid på egen hånd selv om folk bor tett på hverandre. Erfaringene fra Tåsen, Treklang og Bråta peker i samme retning. Å plassere mennesker nær hverandre kan legge grunnlaget for fellesskap, men det er ikke nok i seg selv, sier Sandkjær Hanssen.

Hele rapporten er tilgjengelig i Nasjonalt vitenarkiv (nva.sikt.no).

Det er også laget et kortnotat hvor hovedfunnene i rapporten er oppsummert (nva.sikt.no).