– Historien viser oss at det er vanskelig å forutsi hvordan mennesker, også kunstnere og intellektuelle, vil handle når demokratiet trues, sier forsker Pål Csaszni Halvorsen.
Han har fordypet seg i Landssvikarkivet og kartlagt 38 norske forfattere som ble etterforsket for landssvik etter andre verdenskrig. Det er mer enn dobbelt så mange som tidligere antatt.
– Hamsun var ikke alene. Han behandles ofte som et unntak, men det var han ikke. Han hadde et omland, og det omlandet er interessant.
Behovet for en enkel historie om krigen
– Hvorfor har ikke dette vært kjent?
– Fordi samfunnet ikke har hatt behov for å vite det – og derfor har vi heller ikke lett etter det, sier Halvorsen.
Han mener det handler om etterkrigssamfunnets behov for en enkel fortelling om hva krigen var, med klare kategorier og myter om god og ond, motstand og svik.
– Det hjalp oss med å gå videre etter krigen.
Fascistiske forfattere passer ikke inn i bildet
Og i en slik fortelling passer disse NS-sympatiserende forfatterne dårlig inn, sier Halvorsen.
– Se på Åsmund Sveen, for eksempel. Det er fascinerende at en homofil modernist som skrev følsom naturlyrikk, også støttet NS. Han er et av flere eksempler som stemmer dårlig med den enkle hovedfortellingen om hvem som støttet fascismen.
Det skurrer også med vårt bilde av hva en forfatter er og skal være, mener han.
– Vi har en ganske sterk forestilling om forfatteren som fri, intellektuell og uavhengig. En som er beredt til å kritisere makten, ikke en som står skulder ved skulder med den.
Det er tydelig at vi ikke bør ha for høye forventninger til forfattere som mer moralske eller noble enn resten av oss.– Pål Csaszni Halvorsen
Fikk strengere straffer enn folk flest
Men virkeligheten er langt mer sammensatt, og det utfordrer vårt idealbilde av kunstneren, mener Halvorsen.
– Vi ser det i dommene de fikk. Forfatterne fikk jevnt over strengere straffer enn befolkningen generelt.
Han ser det i sammenheng med skjønnlitteraturens rolle i samfunnet.
– Folk leste mye på 30- og 40-tallet, og romanen var viktig. Nettopp fordi det er diktning, gir skjønnlitteraturen oss tilgang til nye ideer, former hvordan vi tenker og påvirker vår kollektive forestillingsverden, sier Halvorsen.
Han spør om de kanskje var seg mer bevisst dette rundt andre verdenskrig.
Nettopp på grunn av deres innsikt i språk og påvirkning ble forfatterne holdt til en høyere moralsk standard enn folk flest – og dømt deretter, mener han.
Burde visst bedre
Det var imidlertid sjelden kun selve litteraturen som var avgjørende for at forfatterne ble etterforsket og dømt. Det var ofte ett av flere tiltalepunkt.
– Mange hadde sterke politiske meninger og skrev åpenbar fascistisk litteratur, men i flere tilfeller er det vanskelig å avgjøre om selve litteraturen er fascistisk, sier Halvorsen
Likevel var propaganda, som litteraturen ble kategorisert som, det viktigste tiltalepunktet.
– Etter propaganda var NS-medlemskap det mest avgjørende tiltalepunktet, i tillegg til blant annet angiveri, profitørvirksomhet, deltakelse på diktermøte i Weimar, kjøp av flyktningegods og verving som frivillige til SS på Østfronten, forklarer Halvorsen.
På grunn av deres virke som forfattere ble de behandlet som om de hadde et særlig ansvar.
– De ble adressert som forvaltere av statusen forfatter. I dommene ligger det en anklage om at de burde ha visst bedre, som noen ganger er implisitt og andre ganger helt eksplisitt.
Hvem var de?
Halvorsen beskriver forfatterne som ble etterforsket, som et «merkelig mylder» av folk. Det er få fellestrekk og lite som binder dem sammen.
– De kom fra ulike deler av landet, fra ulike klasser, hadde ulik utdanning og skrev veldig forskjellig litteratur.
I arbeidet med boka har han ofte møtt antakelser om at dette var dårlige forfattere som ikke laget ordentlig kunst.
– Det kan være komfortabelt å avfeie dem slik, men det er lurt å sette til side kvalitetsspørsmålet til etter man har dokumentert omfanget og sett på litteraturen. Det har ikke blitt gjort tidligere. Kvaliteten varierer, omtrent som hos andre forfattere i deres samtid, sier Halvorsen.
Han understreker at Hamsun er eksepsjonell og et klart unntak i denne sammenhengen.
Halvorsen mener det store spennet viser hvor uforutsigbart forholdet mellom kunst og politikk er.
– Det er tydelig at vi ikke bør ha for høye forventninger til forfattere som mer moralske eller noble enn resten av oss.
Referanse
Halvorsen, Pål Csaszni Halvorsen (2026). Litterært landssvik. Forfatterne som ble etterforsket i landssvikoppgjøret (oa.fagbokforlaget.no). Fagbokforlaget.
