Prosjektet som endte opp med en danseforestilling begynte da en koreograf og en professor i strømningsfysikk tilfeldigvis begynte å snakke sammen på en utstilling om sine fagfelt: dans og turbulente strømninger.
Koreograf dr. Karolina Bieszczad-Stie beskriver det som en kreativ impuls: Hun blir nysgjerrig når hun ikke forstår noe, og bruker dans til å utforske det som virker ubegripelig.
– Jeg bruker dans til å forstå, bearbeide eller utforske ting, sier Karolina.
– Her visste jeg at det var noe jeg ikke umiddelbart kunne begripe, men intuitivt kjente jeg at det fantes verdi i å la de to feltene kollidere.
Professor Ramis Örlü, som har forsket på turbulens i 20 år, åpnet en verden av paradokser for henne:
– Vi vil aldri kunne fjerne turbulens, men vi kan prøve å forstå den, leve med den, og styre den mot en mer økonomisk, økologisk og bærekraftig retning, sier han.
– I laboratoriet gjorde laser og røyk fenomenet synlig og trollbindende – og la grunnlaget for prosjektet.
Å bygge et felles språk
De tilbrakte timer foran en whiteboard-tavle med skisser og begreper som «koherente strukturer», «instabiliteter» og «hvitt». De samme ordene bar ulike betydninger.
– Hvitt er ikke en farge for en fysiker, skrev Ramis i en e‑post da de diskuterte lasere og vernebriller.
Forskjellene ble et kreativt rom heller enn en barriere. Noen ganger var det avgjørende å finne felles terminologi; andre ganger ble avstanden mellom ordene materiale for koreografien.
Turbulens som meddanser
– Vi koreograferer både turbulensen og den menneskelige danseren. Det er en duett mellom dem, sier Karolina.
Røyk og lys gjør turbulens håndgripelig i rommet, mens danseren henter koreografisk impuls fra virvlenes indre mekanikk – deres oppbygning, rotasjon og frigjøring.
Kropp, armer, hender, pust og varme brukes til å sette luft i bevegelse og påvirke den turbulente strømningen i røyken.
Koreografien etablerer dem som to separate aktører før den utforsker reisen fra motstand til samspill.
Her ser du hvordan tubulens kan ta seg ut på scenen. Foto: Tale Hendnes
Vi kan ikke leve uten turbulens
Bilder og videoer fra pilotprosjektet og produksjonsprosessen har begeistret både forskere og folk uten ingeniørbakgrunn.
– Folk er overrasket over at de ikke har sett turbulente strømninger før, selv om de omgir oss hele tiden. Med røyk og lasere opplever de det for første gang, sier Ramis.
Målet er å gi publikum rom for egne tolkninger og å vise at turbulens ikke bare er assosiert med negative tanker. Uten turbulens blandes ikke luften, med alvorlige konsekvenser for forurensning, helse og bymiljø. Uten denne blandingen ville vi i siste instans dø av opphopet, forurenset luft.
Scenen som laboratorium
Utstyr fra laben – grønn scenelaser, røyk og sensorer tas inn på scenen, men kontrollen man har i laben blir umulig: temperatur, ventilasjon og et publikum som puster og beveger seg, påvirker strømningsfeltet.
– Vi innså ganske raskt at vi ikke kan kontrollere det. Hver person påvirker røykfeltet bare ved å puste eller bevege armene. Derfor blir hver forestilling unik, sier Ramis.
Sensorer kan måle hastighetsfeltet og modulere lyd i sanntid; instrumentene må tilpasses for å fremheve danserens bevegelse framfor uvesentlig støy eller fluktuasjoner i luften. Det krever prototyping, justering og tålmodighet, som i både kunst og vitenskap.
Å arbeide med grenser og usikkerhet
Begge felt kombinerer fri fantasi med stramme rammer for å få ideer til å fungere. Noe måtte forkastes fordi teknologien ikke passet scenen, eller fordi koreografien krevde tydelige begrensninger.
Karolina lærte grunnleggende fysikk for å unngå overflatisk estetisering og øvde seg i å gi slipp på kontroll:
– Jeg jobber ofte med vitenskap og teknologi i forestillingene mine, og de systemene kommer som regel med klare begrensninger, grenser og rammer som former den kreative prosessen. Det unike her er at kjernebegrensningen er det motsatte: mangel på kontroll. Du kan styre laseren, men du kan ikke fullt ut styre luften.
Lyssatt røyk viser hvordan turbulens utfolder seg i rommet, og hvordan den kan la seg påvirke. Foto: Tale Hendnes
Viser hvordan turbulens angår alle
Kunstens spørsmål ga nye perspektiver: Selv om turbulens er utvilsomt kompleks, var det faktisk den stabile laminære strømningen som viste seg umulig å få til på scenen.
– Jeg har undervist i 20 år, men under pilotprosjektet fikk jeg spørsmål ingen av studentene mine har stilt før. Det er en levende påminnelse om hvordan kunst og dans kan utløse tenkning utenfor boksen, sier Ramis.
Prosjektet har styrket formidlingen av hvorfor ingeniørfag angår alle. Turbulens påvirker aerosoler, ventilasjon, transport og byluftkvalitet.
– Luften vi puster inn er turbulent; luften vi puster ut er turbulent. Alt rundt oss er turbulent, sier Ramis.
En time med intens turbulent strømning kan endre hvordan vi ser rommet: inn- og utpust, stekeos og vind er for eksempel turbulent.
Det lønner seg å forlate komfortsonen
Ramis opplever at kunstnere og publikum lar seg fascinere av arbeidet hans:
– For første gang føler jeg at det jeg gjør også interesserer folk utenfor ingeniørfag. Det har sosial betydning.
Karolina ser hvordan faggrenser kan forhandles: Man kan skape en felles samtale mellom standpunkter som vanligvis ikke møtes.
I en polarisert tid blir budskapet konkret: Gå ut av komfortsonen, det lønner seg.
– Etter hvert som kunnskap fragmenteres i stadig snevrere spesialområder, kan ingen enkeltfelt romme hele bildet. Derfor er det viktigere enn noensinne å bygge felles rom for utveksling og skape tverrfaglige prosjekter og dialoger.
– De lar ulike former for ekspertise møtes, brynes mot hverandre og skape nye spørsmål – sammen. Vi har mye å lære av hverandre, også på måter som styrker våre egne disipliner.
Dypere forståelse av turbulens
Forestillingens dramaturgi følger reisen fra motstand til samspill, og leder publikums blikk fra ren estetikk til forståelse av bevegelse, sammenheng og endring.
– Jeg liker å la det være åpent for publikum hva de vil føle og ta med seg, sier Karolina.
– Men jeg håper de går ut med nye, mer nyanserte assosiasjoner av turbulens, noe bredere enn det velkjente øyeblikket av frykt når flyet plutselig rister.
Kunst åpner blikket
Kunst erstatter ikke teori eller målinger, men åpner blikket: den gjør fenomener sanselige og tilgjengelige, og viser at tekniske tema også er dypt menneskelige.
Resultatet er et møte mellom presisjon og fantasi. Et laboratorium på en scene, en dans med luften, og for den som ser, kanskje en ny måte å tenke på verden mellom svart og hvitt.
Mer informasjon om forestillingen (dansenshus.no).
