Sykefraværet må ned – slik får vi det til

Over flere år har både skiftende regjeringer og partene i arbeidslivet uttrykt bekymring for det høye sykefraværet i Norge. Det er ikke så rart, siden både fraværsstatistikken og de helserelaterte ytelsene er vesentlig høyere i Norge enn i andre europeiske land.

I snitt er rundt 7% av yrkesaktive nordmenn borte fra jobb hver dag, mens tilsvarende for OECD-landene er 3%. Vi bruker også mest på helserelaterte ytelser; omtrent fire ganger så mye som OECD-snittet.

Sykemelding ikke rett medisin

I 2024 mottok omtrent 600.000 nordmenn sykepenger. Statistikken viser at de lengste fraværene som strekker seg opp mot et år, økte vesentlig og aller mest økte sykefraværet for de under 40 år. Ifølge Nav graderes kun hver fjerde sykmelding samtidig som forskning viser at full sykmelding utgjør en risikofaktor for å falle ut av arbeidslivet.

Muskel- og skjelettplager og lettere psykiske lidelser står for mesteparten av fraværet, og disse øker mest; sistnevnte sto alene for 73% av økningen i legemeldt sykefravær fra 2023 til 2024. Statistikk viser at fraværene grunnet disse plagene ofte er langvarige. Samtidig viser forskning at lite tyder på at full sykmelding verken er rett medisin for disse diagnosene, eller løser utfordringene ved sykefravær generelt.

Mye går feil vei for det norske sykefraværet. Dette setter press på den norske modellen. Å få flere ut av sykefravær og inn i arbeid kan lette presset. Mange tiltak fins allerede i velferdsapparatet, men vi må bruke dem og vi må bruke dem riktig.

Se til Sverige

I en studie publisert i Nordic Journal of Welfare Research (scup.com), har jeg gått gjennom forskningen på gradert sykefravær som verktøy for å redusere sykefraværet i Norge og Sverige. Mens Norge opplever det høyeste sykefraværet på mange år og strever med å snu utviklingen, har Sverige i større grad lykkes med å redusere sykefraværet.

Det er interessant, fordi det ikke ser ut til å være noe i sammensetningen av arbeidstakere som kan indikere at sykefraværet totalt sett skal være høyere i Norge enn i Sverige. I Sverige har man i større grad vært villig til å endre sykelønnsordningen, for eksempel når det gjelder hvor mye som utbetales, arbeidsgivers ansvar, hvor lenge ordningen gjelder og hvilke krav som stilles. Dette har vært tema for både diskusjon og reformer.

I Norge har sykefraværsordningen derimot vært nokså stabil økonomisk. Endringene har først og fremst handlet om tiltak som IA-avtalen, fokus på arbeidsmiljø og gradert sykmelding, fremfor å øke kostnadene for arbeidsgivere eller arbeidstakere.

Trepartssamarbeid og tilhørende forhandlinger har dessuten større innflytelse på den norske sykefraværsordningen sammenlignet med den svenske. I Sverige har debattene om sykelønn og mulig overbruk har hatt større påvirkning på politikkutformingen. Med utgangspunkt i studien er det to sentrale områder som utpeker seg som aktuelle i norsk sammenheng; gradering av sykefravær og jobbskifte.

Gradert sykmelding som nøkkel til lavere sykefravær

Sykmelderveilederen er et digitalt oppslagsverk fra Helsedirektoratet som gir leger råd og retningslinjer for riktig bruk av sykmelding. Den sier at gradert sykmelding bør velges – hvis det er mulig. Politikerne er utålmodige og har uttalt at mer gradering er ønskelig. Kanskje er det derfor på tide å utfordre praksisen.

I en studie vi gjennomførte, så vi at det både i Norge og Sverige er økt fokus på å se sykmeldte som aktive aktører fremfor passive mottakere av stønad, og det er en grunnleggende forståelse av at det for en del diagnoser er utfordrende å skulle legitimere og forsvare full sykmelding.

Dette reflekterer en forståelse av at å være syk ofte innebærer redusert, men ikke fraværende arbeidsevne. Da gradering ble innført i det norske sykefraværsapparatet, førte det også til en markant og betydelig reduksjon i fravær.

Prøv gradering som standard

Et aktuelt grep kan være å pilotere «automatisk» gradert sykmelding fra dag èn for ulike muskel- og skjelettplager og lettere psykiske lidelser. Disse står for nesten 60% av sykefraværet, er blant diagnosene med lengst sykefraværsvarighet, og er tilstander som vil ramme mange av oss i løpet av livet.

Hvis vi ikke kan stå i jobb med disse plagene, har vi et stort problem. Arbeidstakere sykmeldt med disse diagnosene, er nemlig ofte tjent med å opprettholde jobbaktivitet. Dette skyldes at helse sjelden er svart-hvitt, og at arbeidsevne ofte handler om grad, ikke enten / eller.

Alle helseutfordringer - selv om de kan være plagsomme - medfører heller ikke nødvendigvis tap av arbeidsevne. Samtidig er det lite som tyder på at sykmelding gir bedring for disse diagnosene, i hvert fall ikke alene og når de er langvarige. Å «nudge» graderingskulturen kan dessuten gi legene et sterkere argument i møte med pasienter som ønsker full sykmelding og dermed gjøre portvokterfunksjonen enklere.

Jobbskifte som virkemiddel i sykefraværsoppfølgingen

Dagens arbeidsliv er preget av rask omstilling, og forskning viser at store endringer, som fusjoner og nedbemanning, ofte fører til mer sykefravær. I min forskning og mitt doktorgradsarbeid har jeg imidlertid funnet at også mindre endringer, som gjerne skjer oftere og involverer mange ansatte, også kan ha negative effekter på ansattes sykefravær.

I et arbeidsliv i hyppig omstilling vil kravene til kompetanse og kapasitet også være i endring. Endringer kan påvirke ansattes helse og helsekravene jobben stiller og på den måten også påvirke sykefraværet, for eksempel ved at arbeidsoppgavene blir flere, eventuelt også tyngre.

Det kan føre til at nye jobbkrav og ansattes helsetilstand ikke lenger matcher – noe som driver sykefraværet oppover. I mange sykefraværstilfeller legges det imidlertid til grunn en forståelse av at den sykmeldte kan vende tilbake til opprinnelig jobb. Det er ikke alltid en realitet. Ved retur til arbeid etter en sykefraværsperiode risikerer vi derfor at personer friskmeldes til jobber de ikke er i stand til å utføre uten reell risiko for mer sykefravær.

Et aktuelt, men underkommunisert, virkemiddel i norsk sykefraværsoppfølging er derfor å øke bruken av jobbmobilitet. Det vil si at sykefravær i større grad anses som starten på en overgang til en annen og mer passende jobb – heller enn passiv sikring av inntekt.

Jobbskifte som medisin?

Jobbskifte som «medisin» og «behandling» er en mulighet den norske sykefraværsmodellen i større grad bør utforske. Evalueringer av IA-avtalen (sintef.no) viser for eksempel at en del langtidssykmeldte som vurderes som friske nok til å jobbe, likevel ikke returnerer til arbeid. Rapporter (ks.no) viser at manglende motivasjon eller mestringsopplevelse i jobbsammenheng kan gjøre at sykmelding anses som en bedre mulighet enn å vende tilbake til arbeid.

Som tidligere nevnt, er det aktuelt å se til Sverige for inspirasjon til videreutvikling av den norske modellen. I min studie av sykefravær i Norge og Sverige kom det frem at sistnevnte har gjennomgått en kulturendring som fremmer høy grad av endring. 

Fokuset på arbeid, muligheter og kapasitet er gjennomgripende i store deler av svensk sykefraværspolicy. Dette er drevet frem av bekymring for at jo lenger man er borte fra jobb, jo mindre sannsynlig er det for at man returnerer til arbeid - med alle de negative konsekvensene det har for individene, bedriftene og samfunnet. Selv om denne bekymringen er til stede i Norge også, har ikke det ført til nevneverdige resultater. 

Ordningen «friskmelding til arbeidsformidling» brukes lite, til tross for at mange sykmeldte kunne fungere i en annen jobb, og jeg vil argumentere for tidlige, frivillige jobbskifter som en måte å koble helse og arbeid på. Det er grunn til å tro at dette vil lede til et mer helsefremmende arbeidsliv.

Fra problemfokus til muligheter

Arbeidslivet kan være både krevende og vanskelig. Det er enda vanskeligere å returnere hvis man først har havnet utenfor. Fokuset på noens mangler og vondter er i tillegg generelt uheldig for arbeidsinkluderingen, og «låser» søkelyset på problemene heller enn løsningene. 

Økt bruk av arbeidsrettede ordninger forebygger både vanskeligheter og problemfokus og dermed også utenforskap. En ekstra bonus er at dette også forhindrer «silo-arbeid», der man først tenker sykdom / bli frisk og deretter arbeid; disse ordningene er innrettet slik at de innlemmer begge dimensjonene. 

Referanser

Andrén, D. & Svensson, M. (2012). Part-time sick leave as a treatment method for individuals with musculoskeletal disorders. J Occup Rehabil 22(3), 418-426

Grønstad, A. (2024). Activating Sick-Listed Employees in Scandinavia: A Scoping Review. Nordic Journal of Welfare Research 9(4), 314-331. https://doi.org/10.18261/nwr.9.4.4

Grønstad, A. Kjekshus, L.E. Tjerbo, T. & Bernstrøm, V.H. (2020). Work-related moderators of the relationship between organizational change and sickness absence: a longitudinal multilevel study. BMC Public Health, 20: 1218.

Grønstad, A. Kjekshus, L.E. Tjerbo, T. & Bernstrøm, V.H. (2019). Organizational change and the risk of sickness absence: a longitudinal multilevel analysis of organizational unit-level change in hospitals. BMC Health Services Research, 19: 895.

Markussen, S. Mykletun, A. & Røed, K. (2012). The case for presenteeism - Evidence from Norway's sickness insurance program. Journal of Public Economics 96(11), 959-972.

Moberg, L.L. & Aldridge, A. (2025). Utviklingen i legemeldt sykefravær Året 2024. Statistikknotat. NAV.

Nossen, J.P. & Sørbø, J. (2015). Friskmelding til arbeidsformidling – en ordning som bør benyttes oftere? Arbeid og velferd

OECD (2010). Sickness, Disability and Work: Breaking the Barriers SWEDEN: Will the Recent Reforms Make it?

OECD (2024), OECD Economic Surveys: Norway 2024, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/cb13475f-en.

SSB (2019). Sykefravær. Norges sykefravær passerte Sveriges og Nederlands etter lovendringer -     SSB. Lest: 28/8/2025