English version
!
Arrangementet har utgått!

Disputas: Camilla Stub Lundberg

Camilla Stub Lundberg disputerer for ph.d.-grada i sosialt arbeid og sosialpolitikk med tittelen "Mellom mangel og ressurs: Fortellinger om funksjonshemming og arbeidsinkludering fra NAV-ansatte og arbeidsgivere som aktivt ansetter funksjonshemmede."

Prøveforelesing

Kl. 10.00-10.45

Tittel på prøveforelesinga: Eit sentralt tema i nordisk forsking om funksjonshemming og arbeidsinkludering har vore den relasjonelle modellen. På kva måtar har den relasjonelle modellen i forsking bidrege til auka kunnskap om føresetnadene til funksjonshemma for deltaking i arbeidslivet? Kva rolle har modellen hatt for utvikling av den norske arbeidslivspolitikken? Diskuter di eiga avhandling som eit bidrag inn i denne diskursen. 

Disputas

Doktoranden vil offentleg forsvara avhandlinga kl. 12.00.

Disputasen blir òg strøymd

Klikk her på zoom lenka. (oslomet.zoom.us)
Passcode: 101122

Komiteen

Leiar for disputasen

Dekan Oddgeir Osland, Fakultet for samfunnsvitskap, OsloMet – storbyuniversitetet.

Rettleiarar

  • Samandrag

    I denne avhandlingen utforskes arbeidsinkludering som en praksis der spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs står sentralt. En mangelforståelse relateres til velferdsstatens kategoriseringer, som dels underbygger oppfatninger om funksjonshemmede som uegnet i arbeidslivet. En mangelforståelse relateres også til strukturelle trekk ved arbeidslivet, ikke minst arbeidslivets produksjonsformål som skaper særegne forventninger til en produktiv og effektiv arbeidskraft. En ressursforståelse forståes som et uttrykk for at ferdigheter og kompetanser konstituerer en ‘ansettbarhet’ som fører til betalt arbeid. I tillegg kan funksjonshemming ses som en ressurs i seg selv, eksempelvis ved at personlig erfaring med funksjonshemming er viktig i bedrifter som organiserer brukerstyrt personlig assistanse. Dersom mangelforståelser får for stor plass, blir arbeidskraft og kompetanse vanskelig å få øye på. Får ressursforståelser for stor plass kan det gjøre at utfordringer og tilrettelegging ikke tas tilstrekkelig stilling til av omgivelsene og strukturene rundt. Dette resonnementet rundt mangel og ressurs er grunnlaget for avhandlingens forskningsspørsmål, utforsket i en  intervjustudie: Hvordan utspiller spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs seg, for to aktører som bidrar til funksjonshemmedes arbeidsinkludering – frontlinjearbeidere og sosiale entreprenører som prioriterer å ansette funksjonshemmede? 

    I artikkel 1 utspilles spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs seg ved at entreprenørene søker ved å bevege seg bort fra en mangelforståelse. Det gjør de ved å problematisere velferdsstatens ordninger som annengjørende, det vil si at de skaper et skille mellom oss og dem som mottar slike ordninger. Entreprenørene bruker problematiseringen til å fremme alternative, kollektive forståelser av funksjonshemmede.

    I artikkel 2 utforskes frontlinjearbeidernes narrative praksiser, det vil si institusjonell bruk av fortellinger, med hva de omtaler som suksessfortellinger om arbeidsinkludering. Suksessfortellingene analyseres som et strategisk grep der frontlinjearbeiderne balanserer spenningen mellom mangel- og ressursforståelser. Fortellingene befinner seg i vanskelig grenseland mellom anerkjennelse, og en verdsetting av en motivasjon og en arbeidskapasitet som kan ha ekskluderende effekter for funksjonshemmede som ikke fremstiller en slik kapasitet. I artikkelen introduseres termen ableist paradox, der paradokset viser til slike motstridende forståelser i frontlinjearbeideres fortellinger. 

    I artikkel 3 sammenlignes entreprenørenes og frontlinjearbeidernes innramminger av funksjonshemmede som produktive bidragsytere i arbeidslivet. Frontlinjearbeiderne søker å nærme seg en ressursramme som innebærer å se etter styrker og kompetanse, hvor de endrer språkbruken fra ‘brukere’ til ‘kandidater’ og problematiserer ‘funksjonshemming’ som et begrep. Entreprenørene virker innenfor en deltagelsesramme som problematiserer en brukerposisjon funksjonshemmede plasseres i, og argumenterer for entreprenørskap som et alternativ for å komme seg forbi en slik brukerposisjon. I entreprenørenes verdsettelsesramme tematiseres anerkjennelse av bestemte grupper funksjonshemmede som produktive bidragsytere i arbeidslivet. En normalitetsverdsetting av forestillinger om den typiske arbeidstager utfordres. 

    Jeg forstår entreprenørene som et uttrykk for interesserepresentasjon av marginaliserte grupper funksjonshemmede. Jeg bruker termen ‘aktivistentreprenør’ i artikkel 3 for å tydeliggjøre en slik forståelse. Begrepet aktivist forstås i en vid betydning, det vil si å gi motstand til mangelforståelser relatert til funksjonshemming gjennom å synligjøre kollektive interesser til de grupper av funksjonshemmede som aktivistentreprenørene har engasjert seg i forhold til. En slik innkretsing av entreprenørskap vil være et viktig tilskudd i studiet av medvirkning i utforming av arbeidsinkluderingspolitikken. Særlig sosialt entreprenørskap som driftes av funksjonshemmede kan representere en slik arena.

    Tradisjonelt har funksjonshemmede vært og er fortsatt diskriminert i arbeidslivet for mangel på produktivitet. I det relasjonen mellom funksjonshemming og nedsatt arbeidskapasitet snus ved å utforske nye bilder av funksjonshemmede som produktive og kapable arbeidstagere, gis det grunnlag for ny empirisk kunnskap og faglig utvikling. En introduksjon og utforsking av arbeidsinkludering som det å bearbeide en spenning mellom mangel- og ressursforståelser demonstrerer en slik faglig utvikling.