Disputas: Fred Rune Bjordal

Denne artikkelbaserte avhandlinga tar for seg samspelet mellom lærarar, utdanningspolitikk og digitale artefakt, og utforskar korleis digitaliseringa av samfunnet utfordrar lærarprofesjonaliteten og bidrar til auka kompleksitet.

Erfaringar med det digitale, og dessutan tankar om korleis det kan brukast i skolen, blir tatte bevisst og ubevisst med inn i skolen både av lærarar, studentar, elevar, politikarar og andre aktørar. Dette fører til stadig meir digitaliserte arbeidsforhold for lærarane. Ei stor mengde studiar understrekar at lærarar må akseptere endringane som kjem, og at dei må tilpasse eller endre praksisen sin som følgje av den stadige digitaliseringa. Likevel har det vore mindre merksemd rundt det å forstå læraren som ein aktiv endringsaktør i dette samspelet. 

Denne avhandlinga bidrar til å utforske rolla til læraren som profesjonell endringsagent i ei digitalisert undervisningskontekst.

Data

Dei empiriske data består av norske intensjonelle utdanningspolitiske dokument, inkluderte meldingar til Stortinget og strategiar. I tillegg blei det gjennomført semistrukturerte intervju med 15 norske ungdomsskulelærarar. Diskusjonane i dei tre artiklane baserer seg på teoriar om posisjonering, «agency»- modusar og «agency»-følelse. Det overordna teoretiske rammeverket for denne kappen er teori om lærarprofesjonalitet, men han bygger også på teori om posisjonering, artefakt og lærarars profesjonelle «agency».

Artiklane

I den første artikkelen blir lærarprofesjonalitet undersøkt i ei digital kontekst ved å sjå på korleis norske utdanningspolitiske dokument posisjonerer lærarar som profesjonelle endringsagentar i digitaliserte undervisningsmiljø. I studien blir identifisert 11 lærarposisjonar som gir rom for ulike «agency»-moduser. Læraren blir likevel vektlagd som passiv aktør, og er hovudsakleg venta å etterkomme politisk definerte karriereløp og forståingar av lærarrolla. 

Artikkelen argumenterer for at dei politiske intensjonane for norske lærarar er retta mot ein kollektivitet, som inneber at dei vala læraren vurderer og tar, skal vere til fordel for det kollektive samfunnet eller den kollektive lærarprofesjonen. Vidare blir det påpeika at denne kollektiviteten kan avgrense individualiteten til læraren og hindre implementering av politiske intensjonar.

I artikkel to blir undersøkte korleis lærarars refleksjonar rundt digitaliseringa av skolen speglar kjensla deira av å vere endringsagentar («sense of agency») i slike omgivnader. I hovudsak ser lærarane på digitalisering som noko positivt, og dei set pris på fleksibiliteten og dei nye moglegheitene som dette fører med seg. Denne positiviteten kan sjå ut til å utløyse motivasjonen til lærarane til å tenke nytt om den profesjonelle praksisen sin. Likevel anerkjenner lærarane også den samfunnsmessige forpliktinga si til å vere positiv og nysgjerrig overfor digitaliseringa av skolen.

Artikkelen foreslår at lærarars kjensle av å vere endringsagentar må forståast som heile tida konstituert i eit nettverk av samanvovne relasjonar. Dermed blir omgrepa lagde ’endringsagenssfære’ («agentic space») og ’modal sfære for endringsagens’ («modalic space of agency») fram som verktøy for å forstå det relasjonelle aspektet ved lærarars kjensle av å vere endringsagentar.

Den tredje artikkelen bygger på same datasett som artikkel to. Her blir utforska rolla til dei digitale artefaktane i lærarars refleksjonar rundt det å vere profesjonell i digitale omgivnader. Det blir argumentert for at artefakt blir aktiverte gjennom praksisen til lærarane, og at aktiveringa til lærarane av digitale artefakt skaper ulike rom for forhandling av dei ulike moglegheitsvilkåra («affordances») som både lærarar og artefakt har med seg. 

Artikkelen argumenterer for at lærarane aktiverer digitale artefakt som dominerande i samspelet mellom lærar og digitale artefakt, sjølv om lærarane sjølv oppfattar seg som den dominerande parten i dette samspelet. Artikkelen påpeikar også at lærarane ser ut til å ha inntrykk av at digitale artefakt er uforanderlege, noko som kan gjere at praksisen til læraren blir tilbøyeleg til å bli transformert av moglegheitsvilkåra til dei digitale artefaktane.

Kappen

Dei tre artiklane i avhandlinga belyser kompleksiteten ved lærarprofesjonalitet i ei digital tid. I kappen blir denne kompleksiteten utforska vidare gjennom tre tilnærmingar:

1. Spenningar og samanhengar mellom politiske intensjonar og lærarars refleksjonar
2. Interaksjonen mellom lærarar, kollegaer og digital teknologi
3. Interaksjonen mellom lærarar og digitale artefaktar

Diskusjon

Den overordna diskusjonen i denne avhandlinga understrekar rolla til digitaliseringa som knutepunkt for ulike aspekt av lærarprofesjonalitet. Som knutepunkt formar digitaliseringa den profesjonelle kunnskapen til lærarane til å primært framheve erfaringsbasert og verktøyorientert kunnskap. Dette kan bety at tillita samfunnet har til lærarprofesjonen først og fremst er basert på slik kunnskap når det digitale er involvert, noko som vidare kan antyde at verdien av akademisk kunnskap kanskje blir undervurdert.

Avhandlinga framhevar digitalisering som ein kompleks prosess som både formar og blir forma av samspela som er involverte. Både verktøyaspektet ved digitalisering og dei relasjonelle prosessane som involverer, og følgjer av, digitaliseringa av lærarprofesjonen bør utforskast og belysast ytterlegare for å kunne forstå rolla til digitaliseringa som ein av dei sentrale knutepunkta til lærarprofesjonen. Ved å bli klar over både verktøyaspektet og det relasjonelle aspektet ved det digitale i lærarprofesjonen kan lærarar bli betre rusta til å initiere meir transformative praksisar i arbeidet sitt.