Prøveforelesing: Migrasjon og psykose.
Vurderingskomiteen består av
- førsteopponent: professor Anders Hjern, Karolinska institutet, Sverige
- andreopponent: Venla Lehti, Universitetet i Turku, Finland
- leiar av komiteen: førsteamanuensis Camilla Hansen, OsloMet
Disputasleiar er professor Jonas Debesay, OsloMet.
Rettleiarar er seniorforskar Melanie Straiton, Folkehelseinstituttet, professor Dawit Abebe, OsloMet og seniorforskar Lars Johan Hauge, Folkehelseinstituttet.
Samandrag av avhandlinga
Eit aukande antal individ lever med ei psykisk liding. Risikoen for å utvikle ei psykisk liding er likevel ikkje lik for alle, og studiar viser at unge kvinner og innvandrarar kan vere spesielt utsett.
Dermed kan det å vere ei ung kvinne og samtidig vere innvandrar utgjere ei dobbel byrde. Det finst likevel avgrensa kunnskap om risikofaktorar for, og konsekvensar av, psykiske lidingar påverkar kvinner med og utan innvandrarbakgrunn ulikt.
Formål
Denne avhandlinga har som formål å utforske samanhengen mellom potensielle risikofaktorar som vedvarande låg foreldreinntekt (VLI) i barndom eller tidleg ekteskap og psykiske lidingar.
I tillegg undersøker avhandlinga om det finst ein samanheng mellom psykiske lidingar og akkumulering av sosioøkonomiske ressursar som fullføring av vidaregåande skole og inntekt.
Eit spesielt fokus blir retta mot om desse samanhengane varierer mellom kvinner med og utan innvandrarbakgrunn.
Data og metodar
Avhandlinga bygger på data henta frå fem nasjonale register. Individets bruk av distriktspsykiatriske senter (DPS) blir brukt som eit mål på om vedkommande har ei psykisk liding.
Data blei analyserte ved bruk av deskriptiv statistikk og ulike regresjonsanalysar, avhengig av forskingsspørsmålet av interesse.
Interaksjonsledd mellom innvandrarbakgrunn og eksponeringsfaktor blei inkludert for å undersøke forskjellar i assosiasjonar mellom kvinner med og utan innvandrarbakgrunn. Fire uavhengige studiar, med fokus på ulike stadium i livsløpet, utgjer grunnlaget for denne avhandlinga.
Resultat
Resultata indikerte at VLI er ein risikofaktor for psykiske lidingar blant unge utan innvandrarbakgrunn, men ikkje for unge innvandrarar.
Resultata viser vidare at tidleg ekteskap er assosiert med høgare odds for psykiske lidingar, sett opp mot dei som giftar seg seinare. Likevel synest dei observerte forskjellane i psykiske lidingar å bli knytt til lågare utdanning blant dei som giftar seg tidleg heller enn tidspunkt for ekteskapet.
Det blei ikkje funne signifikante forskjellar mellom kvinner med og utan innvandrarbakgrunn, derfor ser det ut til at innvandrarbakgrunn speler ei avgrensa rolle i assosiasjonen mellom tidspunktet for ekteskapsinngåing og psykiske lidingar.
Psykiske lidingar blei vidare funne å vere assosierte med lågare odds for å fullføre vidaregåande skole, og dessutan tap av inntekt, uavhengig av innvandrarbakgrunn.
Nokre grupper, som majoritetskvinner og etterkommarar av innvandrarar, ser likevel ut til å vere meir ramma av psykiske lidingar både når det gjeld utdanningsoppnåing og inntektstap, mens kvinner frå Aust-Europa verkar mindre ramma.
Konklusjon
Psykiske lidingar, definert gjennom bruk av DPS, kan negativt påverke unge kvinners liv, uavhengig av innvandrarbakgrunnen deira. Det er likevel store forskjellar mellom unge ikkje-innvandrarar og enkelte grupper innvandrarar.
Funn i denne avhandlinga tyder på at nokre innvandrargrupper kan vere meir motstandsdyktige både med tanke på moglege risikofaktorar for, og negative konsekvensar av, psykiske lidingar.
Basert på den eksisterande kunnskapen om barrierar for helsetenestebruk som innvandrarar står overfor, kan resultata alternativt indikere at bruk av DPS er eit dårlegare mål for psykiske lidingar for innvandrarar enn for ikkje-innvandrarar.
Framtidig forsking bør derfor ha som mål å undersøke mekanismar bak den svakare assosiasjonen mellom VLI og psykiske lidingar eller mindre negative konsekvensar av psykiske lidingar blant enkelte innvandrargrupper.
Vidare kan førebygging av psykiske lidingar i sårbare livsfasar bidra til å forhindre negative sosioøkonomiske utfall som kan forplante seg seinare i livet. Unge kvinner som allereie er ramma av psykiske lidingar bør støttast slik at dei blir verande i og fullfører utdanning, og dessutan at dei kan bli ein del av eller bli verande i arbeidsmarknaden.
Dette har mykje å seie ettersom fråfall frå utdanning eller tap av inntekt kan påverke framtidig avhengnad av sosiale velferdstenester, andre helseutfall, og dessutan bidra til å halde oppe eller til og med auke ulikskap i samfunnet.