English version

Disputas: Karl Kristian Larsson

Karl Kristian Larsson disputerer for ph.d.-grada i sosialt arbeid og sosialpolitikk med avhandlinga: "Datamaskiner i velferden. Bruken av digital teknologi i administrasjonen av velferdsstaten".

Les meir om disputasen på den engelske nettsida. Du kjem dit ved å klikke på "English version" øvst på denne nettsida.

  • Samandrag

    I de fleste moderne samfunn blir flertallet av møter mellom det offentlige og borgere gjennomført på datamaskiner. Borgere som ønsker å benytte seg av de tjenestene som offentlig sektor tilbyr gjør dette ofte på internett. Mange offentlige tjenestepersoner er også avhengige av datamaskiner i sitt arbeide. Politikkutformere og ledere i offentlig sektor ønsker ofte at digital teknologi skal gjøre offentlige tjenester mer effektive og tilgjengelige.  Administrasjonen og forretningen i offentlig sektor har blitt digitalisert. Det er likefult en bekymring for at digital teknologi i gjennomføringen av offentlige ordninger gjør at de blir mindre egnet til å støtte noen borgere. Forskningsspørsmålene som stilles i denne avhandling spør om digitaliseringen av offentlige velferdstjenester kan føre til ulikheter i hvordan ulike grupper borgere mottar offentlig tjenester og hvilke borgere som kan risikere å få tjenester av en lavere kvalitet. 

    Den teoretiske basis for denne avhandlingen er konseptet om administrative byrder. I forskning på offentlig administrasjon har konseptet byrder blitt brukt for å studere de barrierer og hindringer borgere kan oppleve når de søker offentlige tjenester. I offentlig administrasjon har digital teknologi endret tjenesteytelsen ved at rollene til både borger og byråkrat har endret seg. Mange av de oppgavene og ansvarene som tidligere lå hos bakkebyråkrater blir nå utført av digitale systemer. Denne overgangen har hatt to større konsekvenser. For det første har bakkebyråkratiet mindre kontakt med borgere ettersom mange borgere isteden benytter selvbetjeningsløsninger på nett. For det andre har både borgere og bakkebyråkrater fått en redusert rolle i gjennomføringen i tjenesteytelsen, til fordel for digitale systemer og registerdata. Begge disse endringene har påvirket hvordan borgere oppsøker og mottar offentlige tjenester. 

    Forskningsspørsmålene plasserer også avhandlingens tematikk sammen med problemstillinger om digitale skillelinjer. Etter hvert som digital teknologi har blitt en viktig del av det moderne samfunn, har mange samfunnsforskere ment at det har oppstått et skille mellom de som har tilgang, ferdigheter og nytte av digital teknologi, og de som ikke har det. Disse digitale skillelinjene har også vist seg å sammenfalle med eksisterende sosioøkonomiske skiller, og kan muligens lede til ytterligere marginalisering av de som allerede er i en svak sosioøkonomisk posisjon. Dette er livssituasjoner som mange velferdspolitiske tiltak er ment å bekjempe. Velferd- og sosialpolitikk er ofte utformet for å bekjempe marginalisering. Om digital teknologi blir virkemiddelet borgere har for å få tilgang til offentlige hjelpeordninger, vil de digitale skillelinjene redusere effekten av sosialpolitikk. Av den grunn er digitale skillelinjer relevant for medborgerskap. For å utforske dette i avhandlingen er begrepet digitalt medborgerskap inkludert for å kunne undersøke de bredere implikasjonene av den digitale stat på velferdspolitikk og samfunnsfellesskap.

    Med et empirisk utgangspunkt i et case-studium, NAV, bidrar avhandlingen til forskning på den digitale stat både empirisk og konseptuelt. Den metodiske tilnærmingen i avhandlingen benytter seg av administrative- og registerdata for å analysere forskjeller i hvilke administrative byrder borgere opplever når de prøver å få tilgang til offentlige tjenester. Videre bidrar avhandlingen også med en konseptuell beskrivelse av digitaliseringen av velferdsordninger ved å undersøke NAVs digitale tjenester og Norges nasjonale strategier for digitalisering opp mot tidligligere forskning i feltet. Dette konseptuelle arbeidet legger spesielt stor vekt på begrensningene i hvordan digital innovasjon i offentlig sektor bidrar til å skape samfunnsverdi og gjennomføringen av sosialpolitikk.

    Hovedfunnene i avhandlingen og dens fem tilhørende artikler er at digital teknologi i offentlige etater kan gjøre den ønskede nytten av sosialpolitiske ordninger mer tilgjengelig for noen borgere og mer utilgjengelig for andre. En styrkelse av tilgjengeligheten blir oppnådd på to måter. Enten brukes digital teknologi for å forenkle borgerens mulighet til å benytte seg av den offentlige ordningen, eller så brukes teknologien til å skreddersy utformingen av den offentlige støtten til borgerens behov. Det er likefult begrensninger i hvilke borgere som har nytte av disse digitale innovasjonene. 

    Skillelinjene som kan oppstå i borgerens nytte og tjenestenes tilgjengelighet har to hovedårsaker. For det første, digital teknologi krever at borgeren vet hvordan de skal brukes og hvordan det digitale passer inn i den offentlig tjenesteytelse. For det andre, mens staten kan bruke persondata for å tilpasse støtten til noen personer, vil det være variasjon i hvor godt den er tilpasset ulike borgere. Disse to ulikhetene kan dermed påvirke hvor god nytte en borger har av offentlig velferdspolitikk når byråkrater med mulighet til å yte personlig hjelp og gjøre skjønnsmessige vurderinger blir erstattet av digitale systemer.