Disputas: Liss Marita Solbakken

Dette doktorgradsprosjektet undersøkte korleis fysioterapeutars (PT) og ergoterapeutars (OT) epikriser påverkar rehabiliteringsprosessen for slagpasientar som blir skrivne ut frå sjukehuset til heimen. Målet var å forstå korleis desse epikrisene påverkar oppfølginga pasientane får, og korleis kommunikasjonen mellom sjukehuset og kommunale terapeutar kan forbetrast.

Kva blei gjort og kva fann studiane?

Kommunikasjon og samarbeid i slagrehabilitering

I den første studien blei ei liste over dei ti viktigaste forskingsbehova laga ved å spørje pasientar, pårørande og helsepersonell om dei mest sentrale utfordringane knytte til kommunikasjon og samarbeid i slagrehabilitering. Basert på denne lista blei tre oppfølgingsstudiar gjennomførte for å undersøke pasientbehov, oppfølging og samarbeid mellom helsepersonell.

Innhaldet i epikrisene

I to av studiane fokuserte  vi på innhaldet i epikrisene skrivne av fysioterapeutar og ergoterapeutar på sjukehuset, og korleis kommunale terapeutar brukte denne informasjonen. Det var tydelege forskjellar i korleis og kor ergoterapeutane og fysioterapeutane til sjukehuset rapporterte til dei kommunale kollegaene sine.

Generelt beskreiv dei dei motoriske og kognitive utfordringane til pasientane og korleis dette påverka daglege aktivitetar. Fysioterapeutane rapporterte oftare sidan dei skreiv fagspesifikke epikriser frå slagavdelinga og bidrog til den tverrfaglege epikrisa frå rehabiliteringsavdelinga, mens ergoterapeutane berre bidrog til den tverrfaglege epikrisa.

Dette førte til at terapeutane ikkje fekk informasjon om kognitive funksjonar for pasientar som blei sende direkte heim frå slageininga. Generelt tok kommunale terapeutar i bruk all tilgjengeleg informasjon for å vurdere behovet til pasientane og planlegge rehabilitering, men opplevde at kvaliteten og tidspunktet for epikrisene varierte.

Dei måtte også balansere mellom oppfordringane til sjukehuset, forventningane til pasientane og eigne ressursar når dei prioriterte behandling. Desse funna framhevar behovet for betre kommunikasjon og meir detaljerte epikriser for å støtte effektiv rehabiliteringsplanlegging og kontinuitet i omsorga.

Korleis opplevde pasientane oppfølginga

I ein annan studie intervjua vi slagpasientar om korleis dei opplevde oppfølginga dei fekk frå ergo- og fysioterapeutar. Dei fleste pasientane var ukjente med kommunikasjonen mellom sjukehus- og kommunale terapeutar eller kva som blei delt.

Likevel forventa dei at kommunale terapeutar skulle kjenne til oppfølginga dei hadde fått på sjukehuset. Mange pasientar opplevde at forventningane dei utvikla under sjukehusopphaldet ikkje blei møtte i kommunen, og dei hadde vanskar med å få den hjelpa dei trong.

Å bli høyrt og få behova sine anerkjent av terapeutane var viktigare for pasienttilfredsheita enn om tiltaka var konsistente.

Kva betyr dette for slagrehabiliteringa

Dette doktorgradsprosjektet framhevar behovet for betre kommunikasjon i slagrehabilitering, både mellom ulike omsorgsnivå og med pasientane.

Sjukehusterapeutar fokuserer på observasjonar frå sjukehusmiljøet, mens kommunale terapeutar treng informasjon som er tilpassa heimesituasjonen til pasienten. Dette skaper gap i kontinuiteten og forståinga. Å avstemme forventningar og fremme samarbeid gjennom standardiserte malar for epikriser og tverrfagleg dialog kan bidra til å lukke dette gapet.

I tillegg kan det å involvere pasientane i rehabiliteringa ved å adressere deira bekymringar, forklare avgjerder og bygge tillit, forbetre tilfredsheit og engasjement. Desse tiltaka er avgjerande for å skape ein meir saumlaus og effektiv rehabiliteringsprosess.