- 10.00: Prøveforelesing
- 12.00: Disputas
Vurderingskomité:
- førsteopponent: professor Carina Lundh Hagelin, Marie Cederschiöld högskola, Sverige
- andreopponent: førsteamanuensis Tuva Sandsdalen, Universitetet i Innlandet
- leiar av komiteen: førsteamanuensis Dag Karterud, OsloMet
Disputasleiar er professor Ingrid Ruud Knutsen, OsloMet.
Hovudrettleiar er førsteamanuensis Katrine Staats, OsloMet. Medrettleiar er professor Ellen Karine Grov, OlsoMet.
Samandrag av avhandlinga
Denne kvalitative avhandlinga utforskar samval i heimebasert palliativ omsorg, frå perspektiva til pasientar, sjukepleiarar i heimetenesta, fastlegar og kreftkoordinatorar. For heimebuande pasientar med alvorleg sjukdom og avgrensa levetid er det avgjerande å legge ein plan for behandlingsintensitet ved forverra helsetilstand – også kalla behandlingsavklaring.
Formålet med denne studien var å undersøke korleis pasientar ønsker å bli involverte i avgjerdsprosessar knytte til eiga behandling, og korleis pasientar og helsepersonell erfarer og praktiserer samval i heimebasert palliativ omsorg. Målet er å forstå korleis pasientar kan få pleie, omsorg og behandling som samsvarer med verdiane av den enkelte, preferansar og behov.
Studien inkluderte 63 deltakarar og resulterte i tre artiklar; éin som fokuserer på erfaringane til pasientane, éin på erfaringane til sjukepleiarane, og éin på perspektiva til fastlegar og kreftkoordinatorar.
Resultat
Resultata viser at pasientane ønskte å bli involverte i avgjerdsprosessar, men det var ulikt korleis dei ønskte å delta. Nokon tok aktivt ansvar, mens for andre var det viktig å kunne gi ansvaret for avgjerder over til helsepersonell. Mange opplevde utfordringar knytte til fragmentert oppfølging og uklare kommunikasjonslinjer.
Sjukepleiarar i heimetenesta rapporterte at dei ofte bar eit stort ansvar i avgjerdsprosessar, men at den formelle rolla deira i samval var uklar. Både fastlegar og kreftkoordinatorar anerkjente verdien av samval, men hadde ulike forståingar av deira eige ansvar i desse prosessane.
Fastlegane peika på tidspress og manglande nærleik til pasientforløpet, mens kreftkoordinatorane primært såg rolla si som tilretteleggjarar og støttespelarar i avgjerdsprosessar.
Funna viser at samval i denne konteksta er komplekst, og krev meir enn gode kommunikasjonsevner. Det føreset kontinuitet, tverrprofesjonelt samarbeid, og tydelege rolleavklaringar. For å styrke pasientinvolvering må helsepersonell forstå samval som ein relasjonell og etisk prosess som bygger på tillit og situasjonsforståing.
