English version
!
Arrangementet har utgått!

Disputas: Vidar Bakkeli

Vidar Bakkeli disputerer for ph.d.-grada i sosialt arbeid og sosialpolitikk med avhandlinga "Implementering av evidensbasert aktiviseringsarbeid, ein studie av individuell jobbstøtte i Arbeids- og velferdsforvaltningen".

Les meir om disputasen på den engelske nettsida. Du kjem dit ved å klikke på "English version" øvst på denne nettsida.

  • Samandrag

    Basert på intervjuer og feltarbeid i to NAV-kontor, undersøker denne avhandlingen hvordan en evidensbasert intervensjon kalt Individual Placement and Support (IPS) ble implementert i aktiveringstjenester i førstelinjen. Aktiveringsarbeid innebærer utfordrende oppgaver med å motivere og støtte brukere med varierte problem og behov inn i arbeid. Avhandlingens artikler belyser implementering fra tre ulike vinkler ved å fokusere på teamledere og deres aktiviteter for å implementere intervensjonen (artikkel 1), aktiveringsarbeidere og hvordan de jobbet med intervensjonen i praksis (artikkel 2) og brukeres erfaringer og samhandling med aktiveringsarbeiderne (artikkel 3).

    Avhandlingen er rettet mot diskusjoner om profesjonalisme i aktiveringsarbeid, evidensbasert standardisering av sosiale tjenester, og studier av implementering i organisasjoner i førstelinjen. Diskusjoner om aktiveringsarbeid er preget av bekymring om mye styring og for lite profesjonalisme. På den ene siden er det utfordringer knyttet til sterk organisatorisk kontroll gjennom regler, prosedyrer og måling, på den andre siden bekymringer om manglende kunnskapsbase og faglighet blant de som jobber med aktiveringsarbeid. Implementering av evidensbaserte intervensjoner har skapt polariserte debatter om forholdet mellom styring og profesjonalisme på tvers av velferdstjenester. Denne avhandlingen bidrar med ny kunnskap ved å utforske hvordan implementering av slike intervensjoner påvirker aktiveringspraksiser i førstelinjen.

    Et hovedfunn i avhandlingen var at den evidensbaserte intervensjonen ble implementert i praksis gjennom et kontinuerlig, dynamisk samspill mellom intervensjonens krav og aktive aktører i førstelinjen som fortolket intervensjonen og kombinerte den med profesjonell kunnskap i møte med utfordringer i hverdagen. Intervensjonen hadde en hybrid karakter som både avgrenset og muliggjorde nye praksiser i førstelinjen. Mens den hadde styringselementer som aktivitetsmålinger på individnivå, frakoblet den også aktiveringsarbeiderne fra eksisterende krav og prosedyrer i organisasjonene. Intervensjonen muliggjorde fleksibel, individualisert og tett oppfølging av både brukere og arbeidsgivere.

    Avhandlingen har tre bidrag til den bredere litteraturen om implementering av evidensbaserte intervensjoner i velferdstjenester. For det første, i motsetning til utbredte forståelser av implementering som lineære, trinnvise prosesser, finner avhandlingen at implementering er omstridt, fortolkende og interaksjonelt arbeid. Artiklene viser hvordan teamledere og aktiveringsarbeidere fortolket intervensjonen i lys av lokale utfordringer og behov, og taklet motsetninger mellom intervensjonen og eksisterende praksiser, meninger og interesser i organisasjonene. 

    For det andre, til forskjell fra dominerende oppfatninger i litteraturen hvor evidensbaserte intervensjoner knyttes til økt organisasjonsstyring og begrensning av profesjonell skjønnsutøvelse, viser avhandlingen hvordan slike intervensjoner kan revitalisere profesjonelle praksiser preget av sosialt arbeid-prinsipper. Dette innebærer å fremme en relasjonell tilnærming, vektlegging av brukerens ønsker og behov, personlig oppfølging og tjenestekoordinering. 

    For det tredje, mens evidensorienterte kunnskapssyn risikerer å marginalisere praksisbasert og taus kunnskap, viser avhandlingen hvordan intervensjonen var avhengig av dyktige praktikere og teamledere for å fungere i praksis. For å løse daglige utfordringer med brukere og arbeidsgivere, kombinerte de intervensjonen med andre kunnskapsressurser på pragmatiske måter. 

    Avhandlingen bidrar til å nyansere dikotome oppfatninger om evidensbaserte intervensjoner og profesjonelle praksiser i førstelinjen. På en side anses avvik fra intervensjonskrav ofte som implementeringsfeil i både praksisfelt og akademia. Det er risiko for at rigide implementeringsrammeverk marginaliserer kunnskapsrike praktikere og deres behov for pragmatisk improvisasjon i samhandlingen med individuelle brukere. Avhandlingens funn tyder på at implementeringsprosesser bør åpne for fleksibilitet og tilpasning. På den andre siden nyanserer avhandlingen også rådende oppfatninger i sosialt arbeid-litteraturen om evidensbaserte intervensjoner som rigid standardisering, ved å bidra med kunnskap om hvordan slike intervensjoner kan fremme profesjonelle, relasjonelle praksiser. Avhandlingen går inn for at både forskere, politikkutviklere, ledere og praktikere bør sikte mot en mellomposisjon, karakterisert av nyanserte tilnærminger til de dynamiske og komplekse prosessene som utfolder seg når evidensbaserte intervensjoner implementeres i praksis i førstelinjen.