Portrett av Lars Grue (Foto: Halvard Dyb)

Lars Grue: – Noen må kontinuerlig minne samfunnets maktfolk på hvordan det står til

Nytenker, folkeopplyser og forsker Lars Grue fylte nylig 75 år. Gjennom sin forskergjerning har Grue spilt en sentral rolle i utviklingen av så vel ungdomsforskning som funksjonshemmetforskning.

Lars Grue har vært en sentral skikkelse i forskningsmiljøet ved NOVA i over 20 år. Han har vært opptatt av forskning i skjæringspunktet mellom samfunnsfag og medisin, og er kanskje mest kjent for sitt arbeid med funksjonshemming og normalitet.

Grues forskning er like aktuell i dag, og videreføres av forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA. I disse dager skal vi arrangere et seminar som tar opp diskriminering av funksjonshemmete arbeidssøker, og vi tenkte det ville være en god anledning til å ta en prat med en av pionerene på feltet.

Kan du si litt om din bakgrunn?

– Jeg utdannet meg først som markedsøkonom og jobbet i Norges første meningsmålingsfirma «Fakta». Parallelt med den jobben var jeg politisk aktiv. Jeg jobbet særlig med barns rettigheter i samfunnet, og hadde privilegiet av å jobbe sammen med nestoren i norsk forskning om barns levekår, Per Olav Tiller på Institutt for Sosialforskning (INAS, nå en del av NOVA). Det arbeidet vi gjorde i dette miljøet, banet nok veien for større rettssikkerhet for barn og at vi etter hvert fikk et barneombud, forteller Lars Grue. 

– Samtidig sluttet jeg i Fakta og begynte på UiO. En kombinasjon av politisk engasjement og nysgjerrighet på samfunnet førte meg først inn i psykologien og etter hvert sosiologien. Jeg tok magistergraden på temaet barn og likestilling mellom kjønnene, som var et politisk brennbart tema på den tiden. Her jobbet jeg sammen med Erik Grønseth, en høvding på feltet. Jeg har alltid vært opptatt av temaene likestilling og likeverd - for alle, legger han til. 

Hvis du ikke var blitt samfunnsforskerforsker – hva ville du da endt opp som?

– Dette er det vanskelig å svare på. Hadde jeg fulgt opplegget de la for meg på i grunnskolen, hadde jeg blitt en form for løsarbeider, tror jeg. Jeg var ganske surrete på den tiden, men samlet meg noe etter hvert, sier han.

– Jeg har alltid vært opptatt av natur og forholdet mellom naturen og de samfunnsstrukturene vi betegner som kultur. Så noe i området der - kanskje biolog eller en type samfunnsorientert lege. Men, jeg hadde altfor svake karakterer til å studere medisin. Fikk delvis oppfylt ønsket om en utdanning «innen medisin» da jeg ble dr. philos i samfunnsmedisin på UiO mange år senere, fortsetter han.

Av alt du har gjort og oppnådd som forsker – hva er du mest fornøyd med?

– Jeg er fornøyd med at jeg var en av dem som fikk «Den sosiale modellen» inn i funksjonshemmingsfeltet til Norge. Jeg ble tidlig kjent med modellens far, Mike Oliver (wikipedia.org), og fikk ham tidlig med på seminarer og foredrag. Traff ham også hjemme i England. Hans tenkning førte til en større aksept for funksjonshemmetforskning, og en dreining av forskningen bort fra det medisinske og mot det sosiale, sier Grue.

 – Jeg er også fornøyd med den innsatsen en annen NOVA-forsker, Tormod Øia, og jeg gjorde på 1980-tallet, gjennom våre jobber i Kulturdepartementet, for å etablere ungdomsforskningen som forskningsfelt. Selv om 1990-tallet blir sett på som feltets oppstartperiode, ble mye av grunnlaget for dette lagt av folk i Kulturdepartementet (særlig Lise Grette) sammen med en og annen toppbyråkrat i andre departementer, og så Tormod og meg da. Dette er vi begge stolte av i dag, forteller han.

– Men jeg iler til med å si at begge disse områdene er viktige i dag også. Mye kunnskap trengs, både om funksjonshemmedes og om ungdoms situasjon, oppvekstforhold og levekår. Mitt håp er at flere av dagens studenter og de som en dag blir studenter, lar seg engasjere på disse feltene. Gjør de ikke det, kan vi i verste fall miste noe eller mye av det som er oppnådd. Livssituasjonen til begge gruppene er avhengig av at noen kontinuerlig minner samfunnets maktfolk på hvordan det står til, hva som kan bli bedre, og hva som kan bli verre, sier han.

 – Og her tror jeg at jeg har kommet til en slags avslutning. Pekefingeren (den moralske) ligger helt i ro, men selv om tiden er en annen enn da jeg og folk i min generasjon gjorde våre valg, håper jeg nok at dagens studenter og dagens unge hever blikket litt over sin egen karriere, sin egen vellykkethet og ser seg rundt. 

At de tenker litt på hvilket samfunn vi i fellesskap har greid å bygge i dette landet. Og så at de spør seg selv, kan jeg, med den utdanningen dette landet gir meg, bidra til å gjøre dette samfunnet enda litt bedre for de som sliter litt mer enn det jeg gjør, avslutter han. 

NOVA markerte tidligere i år Grues 75-årsdag med et fagseminar og utgivelse av publikasjonen: Homo sapiens, homo ludens. Et festskrift til Lars Grue 75 år (oda.oslomet.no).

Et utvalg av bøker og forskningsrapporter

Grues produksjon er stor og vi har derfor nøyd oss med å noen av hans publikasjoner.

Publisert: 12.09.22 | Halvard Dyb