Framtidas helse- og omsorgstenester: frå å forstå sjukdom til å transformere tenester

“Det betyr at dei same tilsette er forventa å ta hand om fleire menneske med stadig meir komplekse behov. Dette er grunnen til at dette forskingsinitiativet er så viktig,” seier professor Minna Pikkarainen, som leiar OsloMet sitt forskingsinitiativ om framtidas helse- og omsorgstenester.

Pikkarainen understrekar at sårbarheit ikkje er avgrensa til eldre. Barn med funksjonsnedsetjingar og andre grupper som treng spesialisert støtte, må òg vere med i biletet.

Noreg er no i gang med ei helsereform som skal gjere helsetenestene meir effektive og treffsikre. OsloMet ønskjer å bidra med evidens, metodar og løysingar som møter reelle samfunnsutfordringar.

“Ta hjerneslag som eitt døme,” seier ho. “Kvart år opplever rundt 12 000 menneske i Noreg eit hjerneslag og treng støtte frå ergoterapeutar, fysioterapeutar, sjukepleiarar, dei same fagfolka vi utdannar ved universitetet vårt. Men ressursane til å støtte pasientane heime er avgrensa,” seier ho.

Forsking for å støtte helsereform

“Vi samarbeider alt med kommunar og helseaktørar for å forstå utfordringar i arbeidsstokken, tenestekapasitet og kvardagen i tenestene. Saman utforskar vi korleis teknologi, nye arbeidsmåtar og betre tenestedesign kan støtte pasientar, fagfolk og helsetenester.” 

Pikkarainen ser forskingsinitiativet som ein plattform for å knyte saman forsking, praksis og politikk.

“Helsetenestene er i stor endring. Avgjerdstakarar treng oppdatert evidens for å utvikle løysingar som er effektive, berekraftige og forankra i reelle behov. OsloMet kan bidra ved å samle forskarar, kommunar, helseaktørar, pasientar og næringsliv for å samskape og evaluere nye tilnærmingar.”

Ho byggjer òg på erfaringa si frå helsereformer i Finland. 

“Nokre norske kommunar ser til Finland som inspirasjon. Dei finske reformene gav positive resultat på nokre område, medan andre aspekt synte seg meir utfordrande. Vi må lære av både suksessar og tilbakeslag når vi formar framtidas helse- og omsorgstenester,” seier ho.

Balansere teknologi og relasjonell omsorg

“Korleis brukar vi KI, sensorar, digitale verktøy og framveksande teknologi på måtar som er trygge, effektive og til gagn for pasientane? Dette er eitt av dei sentrale spørsmåla vi må adressere,” seier Pikkarainen. 

“Teknologi omformar helsevesenet raskt, men vi treng forsking for å forstå kvar han gjev verdi, kvar han kan skape nye utfordringar, og korleis han kan brukast ansvarleg.” 

Ho åtvarar mot å tru at teknologisk innovasjon automatisk fører til betre resultat.

“Nye verktøy kan forbetre førebygging, diagnostikk, behandling og oppfølging, men verdien deira kjem an på korleis dei vert implementerte og integrerte i helse- og omsorgstenestene. Vi treng robust evidens for å forstå kva som verkar, for kven og under kva omstende.”

Med erfaring frå arbeid i skjæringspunktet mellom ingeniørfag, innovasjon, forretningsutvikling og helse, understrekar Pikkarainen at vellukka innovasjon krev meir enn teknologiske framskritt.

Samarbeid på tvers av fag og sektorer

“Å utvikle ny teknologi er berre ein del av utfordringa. Vi må òg forstå korleis innovasjonar passar inn i kliniske arbeidsflytar, korleis dei skapar verdi for pasientar og helsepersonell, og korleis dei kan implementerast og skalerast.”

Ho meiner at det å møte framtidas helse- og omsorgsutfordringar krev samarbeid på tvers av fag og sektorar.

“Dei komplekse utfordringane helsevesenet står overfor i dag, kan ikkje løysast av ei einskild profesjon eller eitt forskingsfelt. Vi treng ingeniørar, helseprofesjonar, samfunnsvitarar, kommunar, pasientorganisasjonar, industripartnarar og avgjerdstakarar som arbeider saman dersom vi ønskjer at innovasjonar skal gjere ein reell forskjell.”

Pikkarainen peikar òg på kor viktig det er å omsetje forsking til praksis.

“Forskingsarbeid bør ikkje stoppe ved å skape kunnskap. Vi må sikre at kunnskapen fører til betre tenester, betre resultat og meir berekraftige helse- og omsorgssystem. Det krev kontinuerleg dialog mellom forskarar, klinikarar, politikkutformarar og menneska som brukar desse tenestene.”

Resultatmåling og effekt på lang sikt

“Utfalls- og resultatmål må tilpassast det konkrete forskingsspørsmålet,” seier Pikkarainen.

“Vi kan ikkje definere eitt sett med utfall for eit heilt tematisk område som spenner frå diagnostikk og KI til ernæring, aldring, helsetenester og førebyggjande tiltak.” 

Ho peikar på at ulike prosjekt krev ulike mål for suksess.

“I nokre studiar kan fokuset vere diagnostisk treffsikkerheit, sjukdomsutvikling eller behandlingsresultat. I andre kan det vere livskvalitet, pasientopplevingar, berekraft i arbeidsstokken, helseåtferd, tenesteeffektivitet eller implementering i praksis. Val av utfall bør spegle problemet som vert adressert.”

Pikkarainen understrekar òg at det ikkje finst éin veg til evidens.

“Kliniske studiar er viktige, men dei er berre éin del av evidenslandskapet. Avhengig av forskingsspørsmålet kan vi bruke fleire ulike metoder. Det som betyr noko, er å velje rett metode for den aktuelle utfordringa.”

Til sjuande og sist meiner ho at forskarar bør fokusere på langsiktige effekter og på å betre livet til menneske som møter helseutfordringar i kvardagen.

“Uavhengig av metode må vi vere tydelege på korleis forsking bidreg til betre helseresultat, sterkare tenester, meir berekraftige helse- og omsorgssystem og betre livskvalitet. Det er desse resultata vi bør arbeide mot, saman.”

“Nøkkelen er å byggje partnerskap rundt delte utfordringar og komplementær kompetanse.”

Pikkarainen understrekar at det å møte framtidas helse- og omsorgsutfordringar krev samarbeid på tvers av sektorar og fag.

“Forsking har størst påverknad når ho vert utvikla i tett dialog med dei som skal bruke kunnskapen. Helseaktørar, kommunar, pasientorganisasjonar, industripartnarar og politikkutformarar bidreg alle med viktige perspektiv og kompetanse.”

Ho framhevar både kommunar og sjukehus som særleg viktige partnarar.

Når det gjeld kommunane, seier ho: “Kommunane møter aukande krav knytte til den aldrande befolkninga, kroniske sjukdomar, press på arbeidskrafta og helsereform. Vi må forstå prioriteringane deira og arbeide saman om løysingar som møter reelle utfordringar.”

Samtidig ser ho moglegheiter for å styrkje samarbeidet mellom akademia og næringslivet.

“Industrien kan bidra med teknologi, innovasjonskapasitet og perspektiv på praktisk implementering, medan forskarar bidreg med evidens og uavhengig evaluering. Nøkkelen er å byggje partnerskap rundt delte utfordringar og komplementær kompetanse.”

Ifølgje Pikkarainen er vellukka innovasjon avhengig av å samle dei rette menneska med rett kompetanse rundt eit felles problem.

“Det viktigaste spørsmålet er ikkje kven som er involvert, men kva utfordring vi prøver å løyse. Når vi tek utgangspunkt i eit reelt samfunnsbehov, kan vi samle den kunnskapen og dei partnarane som trengst for å skape verknad.”

Utfordringar i KI-forsking

Kunstig intelligens spelar allereie ei stadig viktig rolle i helse- og omsorgssektoren, frå diagnostikk og avgjerdsstøtte til personleg tilpassa tiltak, tenesteplanlegging og forsking.

“Samtidig fører KI med seg viktige utfordringar. KI-system kan generere unøyaktig eller misvisande informasjon, produsere resultat som ikkje er sanne, og spegle skeivheitar i dataa dei er trena på. I helsevesenet, der velferda, og somme tider livet, til menneske er avhengig av presise avgjerder og behandlingar, er det avgjerande med ansvarleg utvikling, evaluering og styring.“

Pikkarainen peikar på datahandsaming og styring som kritiske fundament for framtidig helse- og omsorgsforsking.

“Etter kvart som helseforskning i aukande grad baserer seg på KI, digitale teknologiar, sensorar og store datasett, treng vi robuste system for å handtere data trygt og ansvarleg. Dette er ikkje berre eit teknisk spørsmål, men òg ein føresetnad for forsking og innovasjon med høg kvalitet.”

Utfordringane er både praktiske og etiske.

“Forskarar treng støtte til å navigere datasikkerheit, etiske godkjenningar, regulatoriske krav og trygg utvikling av KI-baserte løysingar. Desse spørsmåla kjem opp i mange prosjekt, men løypene er ikkje alltid tydelege.”

Ho meiner OsloMet har ein sjanse til å styrkje den institusjonelle støtta på dette området.

“Vi bør skape forum der forskarar kan dele erfaringar, lære av kvarandre og få tilgang til rettleiing. Å byggje kompetanse innan datastyring, etikk, KI-styring og implementering blir stadig viktigare etter kvart som helseforskning blir meir datadriven og teknologiaktivert.”

“Om vi vil utvikle truverdige innovasjonar som kan brukast i helse- og omsorgstenestene, treng vi sterke fundament. Det omfattar ikkje berre framifrå forsking, men òg infrastrukturen, styringa og kompetansen som trengst for å støtte ansvarleg innovasjon.”

Synlegheit og finansiering

Pikkarainen ser det tematiske området som ei moglegheit til å styrkje posisjonen til OsloMet som ein leiande bidragsytar til forsking og innovasjon i helse og omsorg. 

“Ambisjonen vår er å byggje sterke tverrfaglege forskingsmiljø rundt nokre av dei mest presserande utfordringane i helse- og omsorgstenestene. Ved å utvikle framifrå forsking, sterke partnerskap og konkurransedyktige søknader kan vi auke både påverknaden vår og evna vår til å hente ekstern finansiering.”

Ho meiner det tematiske området kan hjelpe forskarar å knyte kontakt på tvers av fag og samordne innsatsen rundt delte samfunnsutfordringar.

“OsloMet har kompetanse som spenner over helsefag, teknologi, samfunnsvitskap, design, utdanning og innovasjon. Klarar vi å samle desse styrkane rundt felles mål, kan vi skape større og meir ambisiøse initiativ enn det nokon einskild forskingsgruppe kunne utvikle åleine.”

Internasjonalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid blir ein viktig del av dette arbeidet.

“Mange av utfordringane helse- og omsorgssystema står overfor, er delte på tvers av land. Å byggje sterke internasjonale partnerskap gjev oss høve til å lære av andre, kombinere kompetanse og utvikle løysingar med breiare verknad.”

“Som døme arrangerte vi ein workshop med kollegaer frå LAB University of Applied Sciences i Finland og Aalborg Universitet i Danmark. Forskarar frå heile OsloMet utforska moglegheiter knytte til komande utlysingar i Horisont Europa og identifiserte fleire lovande retningar for vidare samarbeid.”

“Målet vårt er å skape miljø der forskarar og eksterne partnarar kan knyte kontakt rundt delte utfordringar, utvikle nye idear og byggje konkurransedyktige internasjonale initiativ. Sterkt samarbeid er avgjerande dersom vi vil at forskinga vår skal bidra til betre helse- og omsorgstenester i Noreg og utover.”

Frå kunnskap til verknad

“Utfordringane helse- og omsorgstenestene står overfor, er for komplekse til at éi einskild disiplin eller verksemd kan løyse dei åleine,” seier Pikkarainen.

“Oppgåva vår er å samle menneske, kunnskap og idear rundt dei viktigaste utfordringane. Lukkast vi, kan vi bidra til løysingar som forbetrar livet til folk og styrkjer helse- og omsorgstenestene for framtidige generasjonar.”