Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 6. september 2022.
Utvalget som har vurdert pensjonsreformen, har sagt sitt («Et forbedret pensjonssystem» NOU 2022:7 (regjeringen.no)). De frykter for oppslutningen i befolkningen, den «sosiale bærekraften», når minsteytelsene er under EUs fattigdomsgrense og uføre får mye dårligere pensjon enn arbeidsføre.
Men de dårlige pensjonene er ikke noe arbeidsuhell. Dersom en lojalt skal følge den nye arbeidslinja – eller mistillitslinja – som preger norsk sosialpolitikk siden 90-tallet, må uføre og minstepensjonister få dårlige pensjoner. Teorien bak arbeidslinja er at folk flest er arbeidsuvillige, de vil heller gå på trygd. Hvis man gjør de dårligste pensjonene bedre, vil det svekke eldres arbeidsmotivasjon. Og hvis uføretrygdede får samme pensjon som arbeidsføre, slik de fikk med den gamle alderspensjonen, vil flere søke uføretrygd for å slippe unna arbeidsmarkedet.
Pensjonsutvalget har hatt en vanskelig oppgave. De må være lojale mot arbeidslinja, og samtidig foreslå grep som kan styrke reformens sosiale bærekraft
De som forberedte fattiglovene i Skottland i 1843, tenkte likedan. Stønaden til dem uten arbeid måtte være lavest mulig, så ingen ble fristet til å gå arbeidsløse: «De arbeidende klasser er fullt ut i stand til å forsørge seg og sine godt, men om de gjør det, avhenger av moralen.» (Poor Law Enquiry). I dag sier vi ikke moral, men motivasjon. Men viljen til å styre ved å straffe lever videre i pensjonsreformen.
Pensjonsutvalget har hatt en vanskelig oppgave. De må være lojale mot arbeidslinja, og samtidig foreslå grep som kan styrke reformens sosiale bærekraft. De foreslår høyere pensjonsalder og forutsetter da at folk flest kan jobbe lenge nok til å få en akseptabel pensjon. Norge har allerede en av de høyeste pensjonsaldrene i EU/EØS. Nå skal den skyves oppover. Dagens 30-åringer må forberede seg på en pensjonsalder rundt 70 år. Hvor mange vil kunne jobbe så lenge, og vil arbeidslivet ha dem?
De som først og fremst «jobber mer og lenger», er ansatte i privat sektor som tidligere kunne gå av med AFP ved 62 år uten å få dårligere alderspensjon ved 67 år
Arbeidslinjas økonomiske pisk og gulrot, i pensjonsreformen kalt «arbeidsinsentiver», virker først og fremst på dem som har dårlig råd. Rundt 1990 fulgte svenskene arbeidslinja da de kuttet sykelønna og innførte karensdager. Fraværet gikk ned. De som hadde dårlig råd, la om atferden. De gikk på jobb når de burde vært hjemme, og tok ut ferie i stedet for sykedager når de ble syke. De som hadde bedre råd, tålte noen sykedager uten lønn, og fortsatte som før.
Slik har også pensjonsreformen virket. De som først og fremst «jobber mer og lenger», er ansatte i privat sektor som tidligere kunne gå av med AFP ved 62 år uten å få dårligere alderspensjon ved 67 år. Den gamle AFP-ordningen brøt med arbeidslinja og måtte vekk. Offentlig sektor kjempet for å beholde den, men fra 1963-kullet er det slutt der også. Etter at denne muligheten til tidligpensjon ble borte, får de som gir seg mellom 62 og 67 år, en kraftig redusert årlig pensjon.
Den gamle førtidspensjonen ble erstattet med en livsvarig tilleggspensjon som er størst for dem som står lengst. Mange gir denne nye tilleggspensjonen æren for at yrkesdeltakingen økte. Men det er mer sannsynlig at det skyldtes tapet av førtidspensjonen og frykten for en elendig årlig pensjon. De fleste jobbet nok videre fordi de måtte.
Pensjonsutvalget innser at oppslutningen om reformen avhenger av at de fleste kan stå i arbeid lenge nok til å få akseptable pensjonsnivåer
Pensjonsreformen ble lansert som en sparereform som fordelte byrdene rettferdig. Hvert nye årskull fikk litt mindre årlig pensjon enn kullet før dem, men alle kunne oppveie kuttene ved å jobbe litt lenger enn årskullet foran. Det var viktig at «alle ble med». Slik er vi også blitt fortalt, både av Arbeidsdepartementet og Pensjonsutvalget, at reformen har virket. Men dette stemmer ikke med studiene som utvalget viser til. Pisken og gulroten i reformen virker først og fremst på dem som står i fare for å få lave pensjoner.
En studie sammenlikner årskull som ble 62 år før og etter reformen (Aakvik, 2020). Ifølge Pensjonsutvalget var det her «ingen tendens til at arbeidstakerne med dårligst helse i mindre grad økte sitt arbeidstilbud, enn de arbeidstakerne med best helse» (s. 151). Men i artikkelen står det faktisk at de med dårligst helse økte arbeidstilbudet mer enn de med best helse. Forskerne så bare på korttidseffekter (inntil to år) og tok forbehold om at økt yrkesdeltaking kunne komme til å virke negativt på helsa. Studier fra land med lavere pensjonsalder enn i Norge bekrefter at tidlig avgang kan gi betydelige helsegevinster.
Andre undersøkelser som utvalget viser til, sier at økningen i yrkesdeltakelse er større i yrker med lav forventet levealder enn i yrker med høy levealder. Den er også større for dem som bare har grunnskole enn for dem med høyere utdanning. Begge disse gruppene har ofte krevende arbeidsvilkår, og særlig kvinnene har lave lønner. Det er her vi typisk finner «sliterne». De kan ha et langt yrkesliv bak seg når de fyller 60, men det gir ikke bedre pensjon. Sannsynligvis skyldes den økte yrkesdeltakelsen i disse gruppene oftest økonomisk tvang, akkurat som i gruppen med dårlig helse.
Pensjonsutvalget innser at oppslutningen om reformen avhenger av at de fleste kan stå i arbeid lenge nok til å få «akseptable pensjonsnivåer». Utvalget går ganske lett over det avgjørende spørsmålet om hvor mange flere arbeidsføre år det blir når levealderen øker. Det er sannsynlig at det vil variere mye, blant annet med helsetilstand, yrke og klassetilhørighet. Utvalget lener seg tungt på en befolkningsstudie fra Nord-Trøndelag som ser på endringer i 70-åringers funksjonsnivå over 25 år: «Den økte levealderen blant 70-åringer i Norge i perioden 1995–2017 ga om lag like stor økning i antall funksjonsfriske år», (Storeng mfl., 2021).
Hele pensjonsreformen hviler på forutsetningen om at de fleste eldre kan jobbe mye lenger. Men pensjonsutvalgets utredning bærer ufrivillig bud om at forutsetningen ikke holder
Men utvalget misforstår studien. Den sier ikke noe om eldres arbeidsførhet. Begrepet «funksjonsfrisk» er oversatt fra «disability free» i den engelske artikkelen. 70-åringene blir regnet som «disability free» hvis de svarer at de kan spise, kle og vaske seg selv, og dessuten betale regninger og gå på handletur. Forskerne har konkludert forsiktig: «Funnene kan kanskje generaliseres til den friskere delen av den eldre norske befolkningen.» (Min oversettelse).
Arbeidsførhet avhenger både av helse og arbeidsvilkår. Da pensjonsutvalgets leder, Kristin Skogen Lund, var NHO-direktør, presenterte hun «arbeidslivets jernlov»: Ingen bedrift kan i lengden ha noen ansatte som ikke forsvarer lønnen sin. Utvalget drøfter på fem av utredningens 300 sider hva som kan få arbeidsgivere til beholde og ansette eldre. Forslagene gir ikke noe realistisk håp om et mer eldrevennlig arbeidsliv. Uten motmakt, vil arbeidslivets jernlov fortsette å støte ut alle som ikke er produktive nok.
Hele pensjonsreformen hviler på forutsetningen om at de fleste eldre kan jobbe mye lenger. Men pensjonsutvalgets utredning bærer ufrivillig bud om at forutsetningen ikke holder. Hvis dagens pensjonssystem blir ført videre, eventuelt også med høyere pensjonsalder, vil presset bare bli verre for de mange som ligger an til en pensjon nær fattigdomsgrensen.
Løsningen for «sliterne» som for andre, er en annen alderspensjon, bygd på folketrygdens prinsipper om økonomisk rettferdighet, utjevning og hjelp til selvhjelp. Heldigvis er ikke pensjonsreformen hugget i stein. Alderspensjonen kan repareres og gjenreises som en solidarisk pensjon. I rapporten som fagforeningsnettverket «Pensjon for alle» nettopp har lagt ut, står det mye om hva som kan gjøres.
