Heller ikke Sysselsettingsutvalget (NOU 2019: 7) har vært særlig opptatt av kompetanseutfordringene.
Et trekk ved den aktive arbeidsmarkedspolitikken i Europa er at den skal inkludere de som er marginalisert i arbeidsmarkedet. Politikken er bygget på at få er helt friske. Man skal delta i arbeidslivet med de ressurser man har, for arbeidslivsdeltakelse kan være helsebringende. Mindre oppmerksomhet rettes mot hvordan dette skal skje og hvilken kompetanse som må til for å sikre arbeidsinkluderingen. Heller ikke Sysselsettingsutvalget (NOU 2019:7) har vært særlig opptatt av kompetanseutfordringene.
Jobb ikke behandlende i seg selv
Problemer som angst, depresjon, gjeldsbekymring, bostedsløshet, rus, CP, autisme, kreft, kognitiv svikt, konsentrasjonsvansker, utmattelse eller smerte blir ikke uten videre borte om man kommer i arbeid (igjen). En jobb er ikke nødvendigvis behandlende i seg selv.
Å være i et arbeid man trives i, være del av et fellesskap, gjøre noe meningsfylt, kan gi energi, men det løser ikke alle utfordringer. Noen utfordringer kan ikke fjernes og man må lære seg å leve med dem. Gode mestringsopplevelser følger ikke alltid av arbeidstrening eller jobb. Arbeidsgivere og kollegaer kan mangle tilstrekkelig kunnskap om hvordan de skal møte arbeidssøkerne med komplekse utfordringer og behov for ekstra tilrettelegging og psykososial støtte.
Arbeidsinkludering må gjøres. Den må gjøres av den enkelte, arbeidsgivere, ledere, HR-personell, ansatte i helsetjenestene, skoleverket, NAV og tiltaksleverandører. Det er et politisk mål å flytte personer med helseutfordringer ut av de spesialiserte hjelpeapparatene og inn på arbeidsplassene. Da må fagkompetansen flytte etter. Dette blir borte i diskusjonen om hva som skal til for å øke sysselsettingen.
Mer forskning
Sysselsettingsutvalget som vurderte virkemidler for å øke sysselsettingen, legger stor vekt på økonomiske insentiver – nivået på og utformingen av ytelser og stønader, men problemene som de utenfor sliter med, enten de er helsemessige eller sosiale, påvirkes ikke av om stønadsperiodene blir kortere eller lengre.
Sysselsettingsutvalget foreslår også at de utenfor skal få tettere oppfølging og at det skal settes inn økte ressurser til arbeidsrettede tiltak. Men utvalget er lite opptatt av hva slags kompetanse de som skal gjennomføre arbeidsinkluderingen trenger. Når utvalget drøfter kompetanse, er det først og fremst kompetansebrister hos de utenfor og kompetansekrav i arbeidslivet som er temaet.
Utvalget vil ha mer forskning på virkninger av arbeidsrettede tiltak – som så veilederne i NAV skal ta i bruk. Forskning er viktig, men resultater fra effektevalueringer eller annen forskningskunnskap kan sjelden direkte overføres til valg av tiltak for den enkelte, selv ikke om valget støttes opp med «profileringsverktøy», som utvalget også anbefaler.
Ofte forutsettes også at et tiltak virker, uavhengig av kompetansen til dem som leverer tiltaket
De arbeidsrettede tiltakene er vide kategorier og tiltakene leveres av ulike aktører. I evalueringer måles effekter gjerne av grove tiltakskategorier som kan romme ulikt innhold. Mange undersøkelsesdesign fanger i liten grad opp variasjon i kvaliteten på tiltakene eller i kompetanse hos dem som utfører oppfølgingen. Derfor er det viktig at effektforskningen så presist som mulig klargjør hva den måler effekter av.
Ofte forutsettes også at et tiltak virker, uavhengig av kompetansen til dem som leverer tiltaket. De metodene som intervensjonsforskningen har vist at har positiv effekt, må imidlertid overføres fra kontrollerte og ideelle forsøksbetingelser til hverdagens praksis, som gjerne er preget av mindre ideelle forhold.
Svak selvtillit
Arbeidsinkludering dreier seg om individuelt tilpasset oppfølging og mange ulike typer innsats som må treffe den enkeltes situasjon og behov. Overført fra tenkningen om kunnskapsbasert praksis i helsetjenesten: Den forskningsbaserte kunnskapen må kobles sammen med profesjonenes praktiske erfaring og den enkeltes kunnskap om sin situasjon og behov. Og den må kobles med kunnskapen om det lokale arbeidslivet og arbeidsplassene.
Det som trengs er ikke først og fremst kunnskap om diagnoser, men om hvordan diagnoser kan skape utfordringer i arbeidshverdagen. Det dreier seg noen ganger om kompetanse til å komme over en utfordring; andre ganger om å komme rundt den. Det dreier seg om å løse utfordringer ikke bare gjennom terapi og tiltak i hjelpeapparatet, men konkret og praktisk i hverdagslivet og på arbeidsplassen.
Det dreier seg også om kunnskap om hvordan arbeidsoppgaver gjennomføres, om arbeidsflyt og arbeidsorganisering, som kanskje må endres ikke bare for den ene som det skal finnes «tilpasning» for, men for en arbeidsplass eller kollegagruppe. Det dreier seg ikke bare om å finne en god match mellom en stilling og en mulig arbeidstaker, men også om å utvikle en slik match. Det handler om å sette sammen oppgaver til en egnet jobb, om utvikling av persontilpassede stillinger (customised employment) og gode sosiale støtteformer på arbeidsplassen. For profesjonelle med faglig innsikt er det neppe vanskelig å forstå at når et menneske knapt har vært i arbeid eller har vært lenge utenfor, kan tanken på jobb være fremmed og skremmende og motivasjonen og sjøltilliten svak.
I ferd med å anerkjennes
For arbeidsgivere kan arbeidsinkluderingen skape nye utfordringer og de kan være usikre på hvordan de skal håndtere problemer som oppstår. Ledere fortviler når de ikke får lett tilgjengelig støtte, noe de gjerne forstår som «manglende oppfølging» fra NAV eller tiltaksarrangører.
Det er tjenestene og arbeidsplassene som må etterspørre kompetanse, men å møte kompetansebehovet er et ansvar for utdanningsinstitusjonene. Etablerte utdanninger har ikke i tilstrekkelig grad innarbeidet kunnskap om arbeidsinkludering. Noe har eksistert i form av etter- og videreutdanning, for eksempel i Supported Employment. Mer må utvikles, ikke bare for helse- og sosialfagutdanningene, men også for utdanninger i HR og ledelse.
Myndighetene har i Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene stilt som læringsmål at profesjonsutøverne skal kunne samhandle tverrfaglig, tverrprofesjonelt, og tverrsektorielt, og at de skal kunne bidra til god folkehelse og arbeidsinkludering. Kompetanse-behovet er med andre ord i ferd med å anerkjennes. Det spørsmålet bør vies mer oppmerksomhet i den videre behandlingen av Sysselsettingsutvalgets utredning.
