Dette skal til for at forskningen blir brukt i praksis

Illustrasjonsbilde av to personer på et kontor som tar hverandre i hånda.

"Vi gjør det som virker" er et hyppig anvendt motto i NAV og tilsvarende systemer verden over. Det er vanskelig å argumentere imot, og det er også fornuftig å ha et pålitelig vitenskapelig grunnlag for de tiltakene som anvendes. Om det er høna eller egget er vanskelig å si, men også forskningen har i en lengre periode vært grepet av ideen om å levere klare og entydige forskningsresultater med resultater som kan vise til optimale løsninger.

KAI-kronikken

  • KAI-kronikken er tekster skrevet av forskere og andre for å skape større interesse for og bevissthet om arbeidsinkludering.
  • Kronikkene formidler forfatternes synspunkter. 
  • Ønsker du å skrive for KAI-kronikken? Ta kontakt med kommunikasjon-sam@oslomet.no og merk e-posten med "KAI-kronikk". 
  • Redaktører for KAI-kronikken er Ann-Helén Bay og Heidi Moen Gjersøe. 

Overser kompleksiteten

Både i praksis og i forskningen er det imidlertid en stigende erkjennelse av at det ikke er helt lett å omsette forskningsbasert kunnskap til praksis. Når den rulles ut i modeller, prosedyrer, metoder og implementeringsplaner ovenfra-og-ned, så overses kompleksiteten som finnes i virkeligheten, og ikke minst at det ofte er behov for unntak fra reglene. Det betyr også at det ofte oppstår motstand i de utførende organisasjonene, især hos de medarbeiderne som er tettest på den praktiske utførelsen. På forskningssiden kan det også spores en viss skuffelse over at det kan være vanskelig å spore de forandringene som den produserte kunnskapen burde avstedkomme. Forventningen om en ukomplisert overføring av kunnskap til praksis blir ikke oppfylt.

Portrettbilde av Dorte Caswell og Flemming Larsen.

Dorte Caswell og Flemming Larsen. Foto: Aalborg Universitet.

Fra overføring av kunnskap til mobilisering

Den form for kunnskap som både forskere og de som etterspør forskningen har utviklet en forkjærlighet for, hviler på et paradigme om overføring av kunnskap (knowledge transfer). Det er forskerne som produserer kunnskapen til praksis, hvoretter praksis forventes (ofte ovenfra-og-ned) å implementere denne i tjenestene. Det er imidlertid mye som kan gå galt i denne prosessen, hvor de som har ansvaret for den praktiske gjennomføringen opplever at den påviste evidensen av forskjellige redskaper og metoder ikke er troverdig i mange av de situasjonene de står i. Tvert imot kan de oppleve at eksisterende kunnskap, faglighet og sunn fornuft settes til side.

Hev ambisjonsnivået

Et viktig spørsmål er derfor om vi kan heve ambisjonsnivået slik at forskningen ikke bare overfører generalisert kunnskap om hva som virker, men også henter inn kunnskap som allerede er i systemet. Internasjonalt er det flere forskere som i denne sammenheng peker på behovet for mobilisering av viten (knowledge mobilisation) og dialogisk kunnskapsproduksjon, der kunnskap ikke bare overføres, men utveksles og utvikles i samarbeid. Å gjøre dette i praksis krever imidlertid nye samarbeidskonstruksjoner og nye rolleforståelser for både forskere og praktikere.

Eksperimenter med nye former for samarbeid

Vi er kjent med at NAV gjennom sitt samarbeid med OsloMet (Kompetansesenter for arbeidsinkludering - KAI) og andre universiteter og høyskoler i Norge arbeider for å utvikle nye samarbeidskonstruksjoner mellom forskning og praksis. I den forbindelse er det inspirasjon å hente fra Danmark. I Danmark er kommunene helt og fullt ansvarlige for arbeidsinkluderingstjenestene. Sammen med sju av landets 98 kommuner har forskere fra Aalborg Universitet gjennomført eksperimenter med innovasjon og dialogisk kunnskapsproduksjon (se cubb.aau.dk og lisessite.wordpress.com).

Ti punkter for å oppnå kunnskapsmobilisering

Etter flere år med danske eksperimenter med dialogisk kunnskapsproduksjon kan det pekes på ti forutsetninger for at en ny type forskning-praksis-samarbeid kan etableres og lykkes:

  1. Det er viktig for begge parter å forstå at det ikke er snakk om en evaluering.
  2. Forskerne er ikke bedrevitende men ”annetvitende”.
  3. Det er ikke forskerne, men praktikerne som skal lage implementeringsplaner. Forskerne skal primært lage ”konstruktive forstyrrelser” og gi anledning til refleksion.
  4. Forskerne er forskere (med de forskningsforpliktelser som finnes) og praktikerne er praktikere – og slik må det fortsette å være.
  5. Samarbeid er mer enn et prosjekt. Det er et kontinuerlig ”ikke-prosjekt” som ser på sammenhenger på tvers (av prosjekter) og (i motsetning til prosjekter) går de ikke vekk igjen.
  6. En slik tilnærming er nært beslektet med problembasert læring der man i fellesskap identifiserer problemer og tilhørende løsninger.
  7. Kunnskapsproduksjon og organisasjonsutvikling har en definert retning (i det danske har det vært brukermedvirkning), som dog kan ta ulike retninger.
  8. Kunnskapsmobilisering inneholder en kritikk av både tradisjonell kunnskapsoverføring og av evidensparadigmet. Det er i denne sammenhengen viktig å forstå at dette ikke er en kritikk av produksjonen av eksempelvis evidensbasert kunnskap, den er viktig og nyttig, men primært den måten den overføres og anvendes på.
  9. Slike samarbeidskonstruksjoner bygger på gode relasjoner og høy tillit mellom forskning og praksis, også fordi det er nødvendig med full adgang til organisasjoner og praksis (på alle nivåer) for forskerne.
  10. Det stilles høye krav både til de involverte forskerne og praktikerne (ledere og medarbeidere). Forskerne må interessere seg for praksisforskning (men forbli forskere) og likedan kunne se den forsknings- og datamessige gevinsten i en nesten etnografisk tilstedeværelse i organisasjonene. På praksissiden må ledere og organisasjoner være nysgjerrige (refleksive organisasjoner), og kunne arbeide selvstendig videre med ny kunnskaps-input.

Hvordan drive et slikt samarbeid i praksis

De ti forutsetningene for et nytt forskning-praksis-samarbeid innebærer organisatoriske og kulturelle samarbeidsformer som bygger på tillit. Det er således viktig at forskere og praktikere setter en felles retning for hva som skal utvikles, samt at de organisatoriske elementene som er viktigst utpekes som potensialer eller utviklingsområder. Vi omtaler dette som systeminnovasjon, framfor prosjektinnovasjon og bygger på premisset om at man i felleskap bygger opp ny kunnskap og nye løsninger basert på problembasert læring.

Det forutsetter at forskerne får god kjennskap til praksis som opplagt utfordrer den gangse forskningstenkning, mens de involverte praktikerne både får anledning til at reflektere over egen praksis men også introduseres for nye begreper og tenkemåter som også blir en del av måten tjenestene utvikles og hvordan det arbeides.

Referanser