KAI-kronikken: Implementering av aktivitetsplikt – en maternalistisk praksis

Nærbilde av en barnehånd som holder i en voksenhånd

Randi er en av 22 000 ansatte i NAV og har ansvar for om lag 40 mottagere av økonomisk sosialhjelp under 30 år. Hun liker å jobbe med ungdom, ikke minst på grunn av kontakten med dem og det å kunne gjøre en forskjell.

– Det kan være vanskelig til tider å stoppe pengene deres eller kreve at de stiller på arbeidstiltaket hver morgen, sier Randi mens hun slår ut med armene og forsetter:

– For det er jo noen du får mammahjerte for. 

Paternalistisk omsorg

Siden januar 2017 har NAV stilt krav om aktivitet til sosialhjelpsmottakere under 30 år med mindre tungtveiende grunner taler imot (jf. sosialtjenesteloven § 20a). Hva som er tungtveiende grunner er opp til den enkelte førstelinjeansatt å vurdere.

Formålet med lovbestemmelsen om aktivitetsplikt er å gjøre unges overgang til arbeid, utdanning og økonomisk selvstendighet lettere. Aktiveringspolitikk i form av økt bruk av vilkår, krav og sanksjoner er politisk kontroversielt og innebærer utfordringer for de ansatte i førstelinjen som skal iverksettere politikken.

Forskning på bruk av aktivitetsvilkår i Norge argumenterer for at dette uttrykkes som paternalistisk omsorg overfor brukere. En omsorgsrolle hos førstelinjeansatte kan lett skli over i en form for paternalisme, hevder statsviteren Bernando Zacka. Man kan da se for seg en frontlinjearbeider som ikke forholder seg til klienten som en selvstendig og autonom person.

Maternalisme

Med utgangspunkt i en kvalitativ studie av Nav ansattes implementering av aktivitetsplikten, argumenterer vi i denne kronikken for at begrepet maternalisme er bedre egnet enn begrepet paternalisme for å forstå hvordan aktivitetsplikt praktiseres av de ansatte i Nav og for å synliggjøre betydningen av den mellom-menneskelige relasjonen når NAV stiller krav overfor brukerne. 

Filosofen Laura Specker Sullivan argumenterer for at begrepet maternalisme kan være bedre egnet for å forstå beslutningstaking i en mellom-menneskelig relasjon enn begrepet paternalisme. Å handle paternalistisk er, ifølge Sullivan, å handle uten hensyn til den andres vilje; det vil si at relasjonen mellom beslutningstaker og klient ikke tillegges betydning.

Sullivan understreker at maternalisme ikke fremhever en kjønnet dimensjon ved beslutningstaking, fordi både kvinner og menn kan handle maternalistisk.

Avtaler og «tøff kjærlighet»

La oss gi ytterligere et eksempel fra vårt materiale som baserer seg på kvalitative intervju av ansatte i Nav:  

En typisk bruker ble av våre informanter gjerne beskrevet som en ung person i 20-årene, som ikke har fullført videregående og som i mangel av noe å gjøre har «sittet hjemme» i lang tid. Andre bor kanskje alene, er ensomme og har sosial angst. Foreldrene har «gitt dem opp litt». 

– De fleste er i en fortvilet situasjon, sier Knut om sine brukere. 

Et felles kjennetegn blant veilederne i vårt materiale er at de sjelden bruker ordene plikt, sanksjoner eller straff om aktivitetsplikten. Snarere tvert imot synes de å ta høyde for unges komplekse problemer som mottagere av sosialhjelp.  

– Vi gjør avtaler, sier Eva og Jon.

Mange av de unge mottagerne av sosialhjelp har dårlig mental helse, forteller de, «så da tenker vi at okay, vi kutter ikke han i dag fordi vi vet at akkurat nå har han en dårlig dag».

Samtidig er de ansatte opptatt av å følge opp, ta kontakt, være diskuterende og til og med uenige med brukerne, uten å bryte tilliten og kontakten mellom dem. De utviser «tøff kjærlighet» i skjæringspunktet mellom kjennskap til brukernes hverdagsliv og å stille krav som de tror vil gagne brukerne på sikt. 

– Ikke nok å sende en tekstmelding

Flere NAV-kontor håndterer aktivitetsplikten ved å etablere eller bruke allerede eksisterende, kommunale «jobbsentere».  Unge med aktivitetsplikt har krav om å møte ved jobbsenteret for eksempel fra klokka 0830 til 1200 hver dag og drive jobbrelatert aktivitet som å skrive CV, søke jobber og delta på kurs. Dersom man kommer for sent, skal de ansatte rapportere til NAV-kontoret, som trekker fra en sum i stønaden, for eksempel en dagsats eller halv dagsats.

De som jobber med de unge på jobbsentrene må vurdere om eventuelle tungtveiende grunner taler for at de ikke skal trekke klienter som kommer for seint. 

En veileder sa: «Gyldig fravær er å ringe før klokka 9 om morgenen hvis du er syk. Det er ikke nok å sende en tekstmelding».

Flere begrunnet dette med at det var også slik det ville være i arbeidslivet; du må ringe hvis du er syk om morgenen, ikke etter lunsj og ikke i form av en tekstmelding. ‘Husreglene’ ved aktivitetssentrene er som regel ganske strenge.  Årsaker som ‘mista bussen’, ‘følte meg dårlig’ holder ikke som grunn til å være for sen. 

På et jobbsenter er det vanlig at brukerne spiser frokost, drikker kaffe eller spiser lunsj med de ansatte. De ansatte er opptatt av å gjøre det koselig ved måltidene, for eksempel med duk på bordet og løssluppen prat under måltidet. Mange begrunner måltidet med at mange av brukerne trenger å komme inn i en vanlig døgnrytme med gode rutiner, i stedet for å ligge i senga til langt på dag. 

Hvordan unge sosialhjelpsmottakeres ønsker, behov og mål til enhver tid defineres og redefineres av frontlinjen bør samtidig og kontinuerlig være gjenstand for kritisk diskusjon. 

Vilkårssetting er gjerne ansett som noe brukerne ikke ønsker fordi det innebærer en innblanding i livene deres – en form for paternalisme- som også svekker deres rett til stønad. Når vilkår om aktivitet blir iverksatt innenfor en aktiv og profesjonalisert velferdsstatskontekst som den norske, kan imidlertid aktivering utgjøre en meningsfull tjeneste som på rimelig vis tar utgangspunkt i at unge personer ønsker å bli sosialt integrert og komme inn i arbeidslivet.

Vi mener at vilkår om aktivitet ikke bare bør handle om målet man skal nå. Begrepet maternalisme kan gi en nyansert forståelse av hvordan frontlinjen kan være åpne for brukernes egne ønsker, behov og mål i iverksetting av aktivitetsplikten. Hvordan unge sosialhjelpsmottakeres ønsker, behov og mål til enhver tid defineres og redefineres av frontlinjen bør samtidig og kontinuerlig være gjenstand for kritisk diskusjon. 

Kronikken er basert på:

Gjersøe, H.M, Leseth, A. & Vilhena, S. (kommende) Frontline Implementation of Welfare Conditionality in Norway: A Maternalistic Practice, Social Policy and Administration. 

Laster inn ...