Da koronapandemien traff med stor kraft våren 2020 ble det norske velferdssystemet satt på prøve, ikke minst når det gjaldt inntektssikring for yrkesutøvere som ble rammet av nedstengninger.
En særlig sårbar gruppe var yrkesutøvere uten fast ansettelse med flere tilknytningsformer samtidig. Kultursektoren er i utstrakt grad preget av dette. En studie blant medlemmene i Creo, Norges største organisasjon for kunst- og kulturarbeidere, har undersøkt hvordan støtteordningene under korona-pandemien traff behovene og hvordan tiltakenes treffsikkerhet påvirket livskvalitet og ønske om å fortsette i yrke etter pandemien.
Løsarbeidere i kultursektoren
Mens fast jobb på heltid er normen i arbeidslivet generelt, var bare 17 prosent i fast jobb ved den store levekårsundersøkelsen blant norske kunstnere (Heian et al., 2015, s. 85).
Typisk for kunst- og kulturfeltet er at mange yrkesutøvere har flere tilknytningsformer til arbeidslivet samtidig. En musiker kan eksempelvis ha en fast deltidsstilling på en kulturskole, dirigere korps og komponere musikk som selvstendig næringsdrivende, være frilanser i ulike orkestre og band og være midlertidig ansatt på deltid som vikar i skolefritidsordningen.
Det er altså vanlig å ha flere tilknytningsformer til arbeidslivet samtidig og man kunne forvente at de med forskjellige og usikre jobber ville være mer utsatt for inntektsbortfall under pandemien.
Sceniske kulturarbeidere har sammensatte jobbporteføljer
Yrkesutøver kan deles inn i tre hovedkategorier: arbeidstaker (fast eller midlertidig ansatt), ikke-ansatt lønnsmottaker (frilanser, oppdragstaker) og selvstendig næringsdrivende. Disse kategoriene har svært ulik dekning innenfor arbeidsmiljøloven og når det gjelder økonomiske rettigheter.
Rettigheter til velferdsgoder i Norge er altså avhengig av tilknytningsform til arbeidslivet, og gitt strukturen i kultursektoren er kulturarbeidere i utgangspunktet dårligere stilt enn i arbeidslivet generelt.
En studie av kulturfeltet et halvt år ut i koronakrisen viser til fire ordninger rettet mot ansatte, seks ordninger mot selvstendig næringsdrivende og fire ordninger spesifikt rettet mot kulturfeltet (Grünfeld, 2020, s. 46).
I tillegg kom det etter hvert en utvidet pakke med stimulerings- og kompensasjonstiltak for kulturlivet (Kulturrådet, 2021b). Dette har ført til at kulturarbeidere med flere tilknytningsformer har hatt svært mange ordninger å forholde seg til.
Studien omfatter data fra 787 kulturarbeidere, innhentet via en spørreundersøkelse i januar til februar 2021. Musikere, skuespiller og dansere utgjorde omtrent halvparten av utvalget, de øvrige besto av musikklærere og –terapeuter, lyd- og lysteknikere og andre støttefunksjoner.
Kompensasjonsordningene traff ikke godt nok
Noe over 60 prosent av utvalget hadde søkt eller vurderte myndighetenes kompensasjonsordninger eller andre tiltak under pandemien. Resultatene viste at yrkesutøvere med flere tilknytningsformer i minst grad opplevde at ordningene traff deres situasjon. De som har flere tilknytningsformer uttrykte også sterkere turnoverintensjon.
En typisk erfaring var at terskelen for å være inkludert i ordningene ble oppfattet som for høy for selvstendig næringsdrivende, og at deltidsjobben var for liten til å kvalifisere for enkelte av ordningene. En annen sårbarhet besto i å være selvsysselsatt og avhengig av midlertidige kontrakter.
En informant uttrykte for eksempel at kontrakt som tilkallingsvikar ikke utløste kompensasjon som midlertidig ansatt. Det betyr at en utøver som allerede i utgangspunktet hadde flere og usikre tilknytningsformer opplevde å være ekskludert fra inntektskompensasjon.
En annen erfaring var knyttet til ordninger som endret seg og utøvernes administrative kapasitet til å følge med og manøvrere blant ordningene. Mange var redde for å gjøre feil, samtidig som de opplevde det som nærmest umulig å få veiledning fra NAV og erfarte også å få feilinformasjon.
Utøverne fant det vanskelig å forholde seg til de ulike kompensasjons- og stimuleringsordningene. Selv om de ulike kompensasjonsordningene var ment å treffe nettopp disse yrkesutøverne, var det i praksis svært vanskelig å faktisk gjøre seg bruk av dem.
Løse og usikre tilknytningsformer til arbeidslivet
Videre viste analysen at antall tilknytningsformer var avgjørende for manglende treffsikkerhet. Denne negative effekten var større for yrkesutøverne med hovedtilknytningsform som selvsysselsatt eller midlertidig ansatt enn de med fast ansettelse som hovedtilknytningsform. Tanker om å finne en ny levevei var mer utbredt blant utøvere som ikke har fast ansettelse som hovedtilknytningsform.
En framtid som kulturarbeider?
Kompensasjonsordningenes opplevde treffsikkerhet korrelerte positivt med livskvalitet og negativt med turnoverintensjon. Skiller vi mellom de to gruppene basert på hovedtilknytningsform, varierer turnoverintensjon knapt med antall tilknytningsformer for de fast ansatte. Derimot øker den tydelig med antall tilknytningsformer for de selvsysselsatte og midlertidige.
Kunstnere og kulturarbeidere har i utgangspunktet en sterk profesjonell identitet (Røyseng et al., 2007). Likevel har opplevelsen av å falle mellom alle stoler når det gjelder kompensasjonsordningene vært såpass negativ at de har vurdert å endre karrierevei, til tross for sin presumptivt sterke profesjonelle identitet.
De som har skal få, og de som ikke har skal miste
En tidligere studie i den første fasen av pandemien viste at kulturarbeidere med usikre tilknytningsformer hadde lavere inntekt også før pandemien og fryktet større inntektstap (Elstad et al., 2020). Det er derfor tankevekkende at akkurat denne gruppen i mindre grad har erfart å bli fanget opp av velferdsstatens inntektssikring.
Pandemien har altså avdekket et hull i sikkerhetsnettet i velferdssystemet basert på hvor mange tilknytningsformer man har til arbeidslivet, og hvor prekære disse er. Fordelingen av økonomisk støtte fra stimulerings- og kompensasjonsordningen i kultursektoren var generelt svært skjevfordelt (Kulturrådet, 2021b, s. 6). Vi ser med andre ord konturene av den såkalte «Matteus-effekten», der de som hadde mye fra før har fått mest, mens de som hadde lite fra før har fått mindre.
For yrkesutøvere med flere og usikre tilknytningsformer har konglomeratet av kompensasjonsordninger truffet svakt. En vesentlig utfordring ved ordningene har vært minstekrav til inntekt, omsetning eller stillingsprosent der ordningen ikke tok hensyn til totalsituasjonen for yrkesutøveren.
For yrkesutøvere med flere tilknytningsformer ville det vært bedre om inntekter og stillingsprosenter fra ulike tilknytningsformer hadde blitt vurdert samlet ved søknad om støtte. For myndighetene var det åpenbart enklere å raskt etablere ordninger for enkle ansettelsesforhold. For et fragmentert og sammensatt felt som kultursektoren ville det trolig ha krevd mer koordinering mellom etater.
Arbeidstaker-universalisme i velferdssystemet?
Dette reiser også et spørsmål om hvor presist det er mulig å treffe kulturarbeidere i prekære jobber med sektorspesifikke ordninger. Det er mulig at sikring av generelle forhold for selvstendige, midlertidige og oppdragsbaserte yrkesutøvere er en mer treffsikker vei. Kultursektoren er et tydelig eksempel på at selvsysselsatte og fast ansatte er yrkesutøvere som stort sett gjør det samme arbeidet, men med helt ulike arbeidsbetingelser og med ulik relasjon til velferdssystemet.
Denne utfordringen ved velferdssystemets arbeidstaker-universalisme ble særlig tydelig i kultursektoren under pandemien. I denne sektoren er mange nærmest tvunget til å være selvsysselsatt fordi det ikke finnes nok faste stillinger. Forholdene ligner derfor på en form for falsk selvstendighet. Vår studie aktualiserer en viktig debatt om atypiske tilknytningsformer i arbeidsstyrken og velferdsstatens ordninger.
Mer om arbeidsinkludering
Mange står i dag utenfor arbeidslivet, til tross for stor etterspørsel etter folk i arbeidsmarkedet. NAV Trøndelag inviterte studenter ved NTNU til å komme med innspill i hvordan de kan møte denne utfordringen. Hør hva studentene utviklet i KAI-podden (soundcloud.com).
