Noen nyanseringer om Supported Employment

Fra venstre: Øystein Spjelkavik og Grete Wangen.

Det er i den siste tiden kommet flere rapporter om Supported Employment (SE) i Norge.

Rapporten som omhandler KLAR-prosjektet, «Supported employment ga flere i arbeid raskt, men etter tre år er forskjellen borte», av Espen S. Dahl og Ivar Lima viser at det er utfordringer med langtidseffekten, altså jobbfastholdelse og karriereutvikling i SE. For de som har fulgt internasjonal SE over mange år, er dette bekreftende lesing – det er som det pleier å være, 25 – 40 prosent av deltakerne i SE får jobb, og erfaringsmessig ramler de fleste ut av jobben etter hvert.

KAI-kronikken

  • KAI-kronikken er tekster skrevet av forskere og andre for å skape større interesse for og bevissthet om arbeidsinkludering.
  • Kronikkene formidler forfatternes synspunkter. 
  • Ønsker du å skrive for KAI-kronikken? Ta kontakt med kommunikasjon-sam@oslomet.no og merk e-posten med "KAI-kronikk". 
  • Redaktører for KAI-kronikken er Ann-Helén Bay og Heidi Moen Gjersøe. 

"Place and pray?"

Funnene er altså i tråd med internasjonal forskning – de fleste som får jobb gjennom SE faller fra etter hvert. Mange, både i Norge, Norden og ellers internasjonalt, har påpekt at det viktige metodiske «train-elementet» i «place then train» får for lite oppmerksomhet og blir i for stor grad overlatt til arbeidsgiverne. Dermed blir SE mer «place and pray» enn faktisk trening, opplæring og utvikling på arbeidsplassen. Vi bør nok også ta med at mye av det som er blitt rapportert internasjonalt om resultater av SE, kanskje særlig når det gjelder IPS, kan tilskrives prosjekteffekt og at inkluderingsarbeidet har hatt andre institusjonelle sammenhenger. Kontrollgruppen i utenlandske studier får normalt tilbud i skjermede omgivelser, slik at det skal lite til å få bedre jobbeffekt for forsøksgruppen. Kontrollgruppen for KLAR-prosjektet fikk tilbud i andre tiltak som også - etter krav fra NAV - jobber aktivt ut mot ordinær arbeidsplass. Dermed var kontrollgruppen ganske så SE-orienterte, hvis vi legger definisjonene i kravspesifikasjonene for tiltakene til grunn.

Effekten i kontrollgruppen overraskende god

Rapporten "Supported Employment eller ‘vanlig’ oppfølging? Resultater fra et stort randomisert forsøk i NAV", av Helene Berg, Karen E. Hauge, Simen Markussen og Tao Zhang viser at måling og kontroll av jobbspesialisters arbeid i SE ikke gir bedre effekt enn SE uten slik måling og kontroll. Om jobbspesialister skårer høyt eller lavt på fidelityskalaen gjør i praksis ingen forskjell, bortsett fra i starten. Jobbspesialistene får sine brukere raskt i jobb, men over tid holder ikke resultatene seg, de som har fått jobb gjennom SE, ramler ut igjen. Forfatterne lanserer flere plausible forklaringer på dette, blant annet at det blir brukt lite tid på arbeidsplassen før ansettelse og at tett oppfølging i begynnelsen gir høy score, men oppfølgingspunktet er ikke nødvendigvis på arbeidsplassen (det er nok å møte brukeren). Forsøk og kontroll har lik tidsbruk i oppfølging på arbeidsplassen – noe som antakelig forklarer at begge får redusert effekt over tid. Forfatterne viser ellers til at den sterke oppmerksomheten på SE i Norge de siste årene kan ha påvirket kontrollgruppen positivt, slik at tilbudet i kontrollgruppen pr definisjon er temmelig likt det i intervensjonsgruppen. Om vi tar med i betraktningen bestrebelsene knyttet til anbud og oppbygging av nye miljøer i kontrollgruppen, skal det kanskje tilføyes at effekten i kontrollgruppen er overraskende god.

Det er med andre ord rimelig å tenke seg at skåringssystemet i SE gir insentiver for rask jobbformidling, ikke for innsatser som kan styrke jobbfastholdelse og videre arbeidskarriere.

Kanskje NAV bør flytte ressursbruken

SE er i sin essens omfattende og tidkrevende relasjonsarbeid og spørsmålet som reiser seg er om relasjonsarbeidere blir drevet av å jobbe etter sjekklister? I rapporten «Kvalitetsarbeid i Supported Employment-tjenester» (Vidar Bakkeli, Kjetil Frøyland, Øystein Spjelkavik, Helene Berg, Birgit Undem og Gro Malene Vestøl) viser forfatterne til at det har utviklet seg to motstridende epistemologier i SE. På den ene siden et helsevitenskapelig ståsted, som vektlegger evidensbasert kunnskap, der kvalitetssikring handler om å sikre implementering med høy modelltrofasthet (fidelity), og at dette vil gi ønskede resultater uavhengig av sted og lokal kontekst. På den andre siden et samfunnsvitenskapelig ståsted, som vektlegger kunnskapsbasert relasjonsarbeid, kontekstforståelse, individuell tilpasning og prosess/utvikling. Jobbspesialister er høyt utdannede fagpersoner, med særlig god kompetanse på relasjonsarbeid. Mye tyder på at kvaliteten i SE svikter når det gjelder det langsiktige relasjonsarbeidet med arbeidsgiver og andre aktører på arbeidsplassen. Spørsmålet er om ikke NAV bør redusere ressursbruken på kvalitetsstyring og kontroll av jobbspesialister og heller intensivere kompetanseutviklingen for oppfølging og utvikling av inkluderingskompetanse på arbeidsplassen? Mye tid brukt på dokumentasjon går utover både kvalitet, trivsel og selvbestemmelse. Det er rimelig å tenke seg at høy grad av kontroll over tid vil føre til høy jobbturnover blant jobbspesialister. Dermed blir ikke manglende jobbfastholdelse kun et problem for brukere av SE.

Har glemt "train"-elementet

Disse rapportene viser at NAV i implementeringen av SE ser ut til å ha glemt «train»-elementet». SE er i utgangspunktet ikke et opplegg for rask formidling til jobb, men et opplegg for utvikling på ordinær arbeidsplass for personer i sårbare situasjoner, det vil si mennesker som de etablerte aktiveringstiltakene ikke klarer å hjelpe. Disse har ofte sammensatte utfordringer, funksjonshemminger, og store, til dels varige, oppfølgingsbehov; arbeidsmessig, sosialt og kognitivt. Nøkkelfaktoren i SE som gjerne blir framhevet er tilgjengeligheten av langsiktig og fleksibel oppfølgingskvalitet som samsvarer med brukerens og arbeidsplassens behov, og som skal redusere gapet mellom arbeidsplassens krav og arbeidstakerens forutsetninger. Om vi leser SE-litteraturen bredere enn som ren aktiveringspolitikk, finner vi at SE ikke kun handler om å få og beholde en jobb – det skal være en jobb som gir verdighet og inkludering på lik linje med andre borgere. SE er støtte for å styrke bedringsprosesser gjennom arbeidsdeltakelse, og SE er realisering av retten til full inkludering i samfunnet på alle måter. SE kan antakelig forstås både smalt og bredt, men dersom SE legges inn i NAV som et avgrenset, instrumentelt tiltak for raske jobbresultater, kan vi neppe forvente særlig god langtidseffekt. 

Studiene viser at SE har en lang vei å gå – at jobbspesialistene er flinke til å få folk ut, men at de må bli flinkere til å utføre train-delen av place-train, til teknikker for jobbfastholdelse og karriereutvikling, og til oppfølging av arbeidsforholdet over tid til både arbeidstaker og arbeidsgiver. 

Det vil ta tid å få utviklet den kompetansen i SE, det meste av fagutvikling tar tid, særlig når det gjelder arbeidslivsreform. Send ballen over til profesjonsutdanningene, de må få større praksisrelevans innen arbeidsinkludering!

(Kronikken er en bearbeidet versjon av et innlegg som Øystein Spjelkavik holdt på direktørmøte i Arbeids og velfredsdirektoratet 29.06.2021).