Etter 30 år med politiske reformer, avtaler og tiltak er personer med utviklingshemming fremdeles ekskluderte fra arbeidslinja. De får sjelden mulighet til å inkluderes i det ordinære arbeidslivet på lik linje med andre. Det er imidlertid mye å lære av de som tross alt lykkes. Når arbeidsgivere, arbeidstakere, frivillige og offentlige aktører samarbeider på nye måter, kan flere komme i arbeid.
I boken "Arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming" (universitetsforlaget.no) presenterer vi og andre forskere fra Norge og Island resultater fra et større forskningsprosjekt. Sentrale funn er at sosial innovasjon, selvbestemmelse og tett oppfølging på arbeidsplassen øker sannsynligheten for å lykkes med arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming.
I samsvar med tidligere forskning finner vi at utviklingshemmede både kan og vil jobbe, også innen det ordinære arbeidslivet. De har imidlertid liten innflytelse på hvor de jobber og med hva, og få muligheter for karriere i form av videre kvalifisering eller jobbskifte. Mange arbeidsgivere vegrer seg for å ansette personer med utviklingshemming fordi de opplever det som risikabelt, og etterspør langvarig oppfølging fra jobbveiledere.
Samarbeid på nye måter
I vår forskning finner vi at arbeidsinkludering kan forstås som en prosess, hvor en kan lykkes når arbeidstakere, arbeidsgivere, frivillige og offentlige aktører samarbeider på nye måter. Et interessant eksempel er den sosiale entreprenøren "Helt med!", som har som utgangspunkt at mange personer med utviklingshemming kan bidra likeverdig i ordinært arbeidsliv. De bistår arbeidsgivere i å utvikle reelle jobber som personer med utviklingshemming søker på, og kan få etter jobbintervju og prøvetid.
"Helt med!" samarbeider med Nav og med fagforeninger om å sikre forutsigbare arbeidsvilkår, og med arbeidsinkluderingsbedrifter om jobbveiledning. Erfaringene viser at:
- Arbeidsgivere trenger tid til å utvikle kompetanse i å skape nye og gode jobber.
- Arbeidstakere med utviklingshemming trenger tid til å mestre jobben, men når de gjør det tar de ofte initiativ til å videreutvikle innholdet i denne.
- Kolleger trenger tid til å endre forståelser og praksis slik at arbeidet og arbeidsmiljøet kan tilrettelegges best mulig.
- Både frivillige, private og offentlige aktører kan bidra i samarbeid om arbeidsinkludering.
Arbeidsinkludering må skje på arbeidsplassen
Når alle tar tiden til hjelp og ønsker å lære kan resultatet bli innovative løsninger tilpasset den enkelte arbeidstaker og behovene på den enkelte arbeidsplass. Tilrettelegging blir da å forstå ikke som ekspertutviklede tiltak som skal implementeres av utenforstående, men som en kontinuerlig læringsprosess som involverer både ansatte med utviklingshemming, deres ledere og kollegaer.
Arbeidsoppgavene blir til gjennom en utprøvingsprosess hvor både arbeidstaker selv, arbeidsgiver og jobbveileder deltar. Jobbene skapes nedenfra og opp, gjennom utveksling av ideer og muligheter for å prøve og feile over tid, og gjennom å søke løsninger tilpasset den enkelte arbeidstaker og arbeidsplass.
Alle trenger tilrettelegging
Arbeidsinkludering handler om å anerkjenne hverandre som arbeidstakere, og dermed også å stille likeverdige forventninger til resultater av arbeidet og bidrag til arbeidsmiljøet. Strengt tatt har alle behov for tilrettelegging av egen arbeidssituasjon i forhold til egne forutsetninger og behov, det er ikke unikt for personer med utviklingshemming i så måte. Som en arbeidstaker som bidro til tilrettelegging påpekte: "Nei, jeg har ikke fått noe opplæring i dette her. For meg er det egentlig sunn fornuft, ehm, for folk er forskjellig".
For å lykkes med arbeidsinkludering er det nødvendig at arbeidsgivere og kollegaer engasjerer seg, og ikke tenker at ansvaret for inkludering kan overlates til eksterne eksperter. Derimot kan arbeidsgivere og kolleger ikke forventes å vite hvordan de best kan engasjere seg. Her er det behov for samarbeid med kompetente veiledere, som kan bistå i jobbutvikling, rekruttering, tilrettelegging og oppfølging av både arbeidstakere og arbeidsgivere.
Det å tenke enten uføretrygd eller ordinær jobb, eller tenke jobb enten innen skjermet virksomhet eller i ordinær virksomhet, er med på å sette personer med utviklingshemming utenfor arbeidslivet– Hege Gjertsen, Hans A. Hauge og Line Melbøe
Videre er det nødvendig med samarbeid med Nav og fagforeninger, og private og frivillige aktører kan også bidra. Når mange samarbeider på nye måter på tvers av fag, nivåer og sektorer kan resultatet bli sosial innovasjon. Tilsynelatende uløselige sosiale problemer, som arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming, kan slik gjennom sosial innovasjon finne sine løsninger.
Trenger fleksible løsninger
Personer med utviklingshemming er en heterogen gruppe med ulike ønsker og behov for arbeidsdeltakelse. Det å tenke enten uføretrygd eller ordinær jobb, eller tenke jobb enten innen skjermet virksomhet eller i ordinær virksomhet, er med på å sette personer med utviklingshemming utenfor arbeidslivet. For å øke arbeidsinkluderingen må vi heller tenke fleksible og graderte løsninger.
Det er åpenbart behov for å tenke nytt angående arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming. Noe av løsningen kan ligge i nye former for samarbeid, men inkludering må skje på arbeidsplassen. Et viktig spørsmål blir da: Hvem kan hjelpe til med å etablere arbeidsforhold og hvem kan gi oppfølging over tid? Private og frivillige kan gi viktige bidrag til nødvendig sosial innovasjon, men samtidig må myndighetene og Nav endre regelverk, praksis og holdninger.
Referanse
- Gjertsen, H., Melbøe, L. og H.A Hauge (2021). Arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming. Universitetsforlaget.
