– De som ikke har brutt med familien kan oppleve å falle mellom to stoler

OsloMet-forskere har gått gjennom oppfølgingen av personer som utsettes for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

På vegne av Kunnskapsdepartementet har forskere ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet sett nærmere på hjelpetilbudet til utsatte for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i Norge. Dette er et hjelpetilbud som består av særskilte hjelpetjenester (inklusive tjenester fra sivilsamfunnsaktører) og generelle hjelpetjenester.

– I rapporten har vi særlig sett på om hjelpetilbudet er helhetlig og oversiktlig, eller om er det fragmentert og oppdelt, samt forsøkt å svare på om brukerne får den hjelpen de trenger. Selv om det de senere årene har vært økt oppmerksomhet på tematikken og vi ser at mye positivt har skjedd, har vi funnet flere forbedringspunkter. 

Det sier forsker og prosjektleder Mariann Stærkebye Leirvik ved NIBR, OsloMet.

Et av hovedfunnene er at hjelpetilbudet til utsatte for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er fragmentert, særlig i de tilfellene den utsatte velger å ikke bryte med familien eller med partner.

Forskerne anbefaler derfor at det tverrfaglige samarbeidet og helhetlige oppfølgingen av enkeltbrukere styrkes, slik at de ikke ender opp som kasteballer mellom ulike hjelpeinstanser. 

– Særlig blant de som ikke har brutt ut og velger å stå i en vanskelig situasjon kan noen oppleve å «falle mellom to stoler», eller å måtte fortelle sin historie gjentatte ganger til ulike hjelpere, sier Leirvik.

Forskerne har avdekket at koblingen mellom de særskilte tjenestene og de ordinære hjelpetjenestene også er svak på dette feltet.

– Selv om mange aktører i ordinære hjelpeapparatet både bruker og er fornøyd med de særskilte tjenestene, er det også mange som ikke kjenner til dem. En slik svikt kan gjøre at det ordinære hjelpeapparatet ikke gis nødvendig råd og ekspertise og at hjelpen som gis til utsatte derfor kan bli ulik.

Leirvik har sammen med kollegene Aadne Aasland og Anne Balke Staver skrevet rapporten «Mange vil hjelpe, men hjelper det? En gjennomgang av hjelpetjenester for personer utsatt for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse» (NIBR-rapport 2020:5).

Særlig blant de som ikke har brutt ut og velger å stå i en vanskelig situasjon kan noen oppleve å «falle mellom to stoler». – Forsker og prosjektleder Mariann Stærkebye Leirvik, NIBR, OsloMet
Forsker Mariann Stærkebye Leirvik, NIBR, OsloMet

Forskerne finner også at det er vanskelig for de som ønsker hjelp å finne fram til spesialiserte nettbaserte ressurser, da de ikke bruker søkeord som er spesielle for tematikken, men mer generelle ord. Det ser ut til at kjennskapen til det lokale hjelpetilbudet på skolen er bedre, og at dette er godt utviklet med flere profesjoner som «et lag rundt eleven» betyr derfor mye. 

På grunn av manglende samordning i hjelpetilbudet, er det spesielt behov for flere lavterskeltilbud som minoritetsrådgivere, utekontakt og frivillige organisasjoner. Slike hjelpere fungerer som brobyggere mellom de utsatte og det øvrige hjelpeapparatet, og er viktige pådrivere til at utsatte får den hjelpen de har rett på. 

– Vi anbefaler også at man styrker det forebyggende arbeidet med foreldre, og at man retter oppmerksomhet mot det faktum at negativ sosial kontroll kan foregå i mange ulike grupper og miljøer i det norske samfunnet, sier forsker Anne Balke Staver.

Noen geografiske forskjeller

Rapporten viser videre at tematikken som belyses er aktuell for hjelpetjenester over hele landet, noe som både skyldes at innvandring ikke lenger først og fremst er et storbyfenomen og at tematikken ikke bare er aktuell blant innvandrere, men også blant annet innenfor lukkede etnisk norske religiøse miljøer. Rapporten avdekker likevel noen geografiske forskjeller i oppfølgingsarbeidet.

– Hjelpetjenestene i hovedstadsområdet oppgir å ha betydelig større søkelys på tematikken (og særlig negativ sosial kontroll og tvangsekteskap), fulgt av tjenestene i større bykommuner. Fokuset er mye mindre i distriktskommunene. Tilsvarende finner vi en betydelig større oppmerksomhet rundt tematikken blant tjenestene i innvandrertette kommuner enn i kommuner uten mange innvandrere. Det forteller forsker Aadne Aasland.

– På mindre steder sier flere tjenester at de gjerne skulle hatt mer kunnskap og kompetanse, fortsetter han. 

De geografiske forskjellene kan forklares med omfanget av erfaring med saker innenfor tematikken, men også at det på små steder kan være vanskelig å få deltatt på kompetansehevende tiltak som skjer sentralt. Slike geografiske forskjeller er problematiske, skriver forskerne, fordi de bidrar til å skape forskjeller i både «avdekkerkompetansen» og i den hjelpen som gis.

Publisert: 24.06.20
Sist oppdatert: 24.06.20
Tekst: Jan-Tore Berghei
Foto: Carlos Lindner, Unsplash