Fire tiltak for å forebygge radikalisering

Innganspartiet til moskeen Al-Noor Islamic Centre i Bærum.

Bildet over er fra moskeen Al-Noor Islamic Centre i Bærum som ble utsatt for et terrorangrep 10. august i år.

– Det er ikke så mye man kan forebygge når personen først er blitt aktiv i ekstremistiske nettforum, da er det ofte for sent, sier forsker Stian Lid ved OsloMet.

Han understreker at overvåking av nettsider kan bidra til å identifisere riskopersoner, eventuelt stoppe dem og få informasjon om forestående hendelser.

– Selv om man kan utfordre disse personenes ekstremistiske tankegods på nettet, så må det viktigste forebyggende arbeidet skje før det ha kommet så langt, sier Lid.

Hvordan forebygge radikalisering

Sammen med forskerkollega Geir Heierstad har Lid redigert boken Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.

I etterkant av terrorangrepet mot moskeen i Bærum er spørsmålet igjen på dagsorden: er det mulig å forebygge radikalisering og hva bør gjøres? Lid kommer med noen sentrale tiltak.

1. Etablere trygge lokalsamfunn

Forebygging starter med noe så enkelt og åpenbart, men allikevel så vanskelig, nemlig å etablere gode, trygge lokalsamfunn hvor inkludering står høyt på dagsorden. Nettopp for å hindre at folk havner utenfor.

– Det er viktig å ha et miljø som du føler deg inkludert i. Det innebærer å få deg en jobb som voksen, delta på arenaer hvor du blir sett og møtt.

– Vi må forhindre polariseringer og økte forskjeller mellom folk. Dette er den grunnleggende bærebjelken som må være på plass, sier han.

2. Motvirke ekstremistiske holdninger

Hva gjør vi med ekstremistiske holdninger?

– Det er ikke slik at folk som har ekstremistiske holdninger, nødvendigvis vil begå ekstremistiske handlinger. Men for mange kan denne type holdninger være et springbrett til å faktisk utføre ekstremistiske handlinger, sier Lid.

Han etterlyser mer kritisk tenking i skolen som en motgift for å hindre utbredelsen av ekstremistiske holdninger og hatretorikk. Det betyr at vi må vurdere informasjonen som er tilgjengelig, og at vi er oppmerksomme på kildene bak informasjonen.

– Det er helt legitimt å være kritisk til innvandring, men du må også stille kritiske spørsmål til informasjonen du får.  

Forebygging av ekstreme holdninger må også skje i den daglige samtalen som foregår rundt kjøkkenbord, i kantina, blant venner og på andre sosiale arenaer, påpeker forskeren.

– Hvis vi ikke bryr oss eller distanserer oss, ikke går i dialog, så øker faren for at risikopersoner trekkes mot ytterliggående personer og miljøer.

– Hvem er det som går i dialog med de som verken har jobb, går på skole eller har annet nettverk. Ensomme personer som bor alene, det er en gruppe personer som det er vanskelig å identifisere og å nå frem til, og slik sett er sårbare for ytterliggående miljøer.

3. Må ha spesialkunnskap om ekstremisme

Lid understreker også at uansett hva vi gjør, så er det alltid noen som er villig til å gå videre mot ekstreme miljøer.

– Derfor trenger vi et offentlig apparat som har kompetanse og tiltak for å identifisere personer i risikosonen. Det holder ikke at politiet har kompetanse. Skole og Nav må også vite hva ekstremisme er. De må vite hvilke risikofaktorer som kan føre til radikalisering, og hva man skal gjøre hvis man blir bekymret for om noen er i fare for radikalisering.

Mange utdanninger trenger derfor å inkludere et minimum av kunnskap om ekstremisme. De fleste vil aldri møte dette i arbeidssituasjoner, men hvis det skulle skje er det viktig å ha kompetansen, påpeker Lid.

Norge er et langstrakt land med spredt bosetning, men ekstremismen dukker opp overalt. Det skaper utfordringer med tanke på å ha tilstrekkelig kompetanse over hele landet.

– Noen må ha spesialkunnskap om ekstremisme og radikalisering for å kunne veilede andre og skape trygghet blant etatene som skal forebygge, sier han.

Radikalisering er et område som kan gjøre mange utrygge og usikre på hvordan de skal gripe an, og da er egen kompetanse og veiledning fra andre viktig.

4. Dele viktig informasjon tidlig 

En utfordring er at potensielt farlige personer går under radaren. Hvis bekymringsmeldingen er diffus, og det er uavklart hvordan saken skal vurderes, kan det være begrenset hvilken informasjon som kan deles mellom ulike etater, fremhever Lid.

– Dette er et sårbart punkt. Det kan imidlertid være gode juridiske grunner til at etater ikke kan dele informasjon.

Resultatet er man ikke får satt sammen alle deler av informasjonen til et helhetlig bilde, og det øker sjansen for dårlige vurderinger.

En løsning kan være å dele saker anonymt på et tidlig stadium i mindre, lokale råd- og veiledningsgrupper, forklarer Lid. Da kan etatene sende inn anonyme bekymringsmeldinger og få tilbakemeldinger på hvordan de kan ta saken videre.

Da får man samlet vurderingen på få hender, og får muligheten til å gripe inn tidlig. Noe som kan være avgjørende for å hindre radikalisering. 

Etatenes svake punkt

Et tilbakevendende og uløst problem er at både etatene og samfunnet ikke er oppmerksomme nok på nye fenomener.

– Når for eksempel fremmedkrigerne startet med å dra til Syria, var det et problem at man ikke hadde øynene åpne for slike problemstillinger. Det kom bardust på. Etatene fulgte ikke godt nok med og tolket ikke utviklingstrekkene på et tidlig stadium.

– Å vite hva vi skal bekymre oss for. Det er etatenes svake punkt. Det gjelder også befolkningen som helhet.

Referanser 

Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme (gyldendal.no)

Kontakt

Laster inn ...
Publisert: 10.09.19
Sist oppdatert: 11.09.19
Tekst: Stig Nøra
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix