Forvaltningen av norske vannressurser på god vei, men fortsatt sårbar

Illustrasjonsfoto: Fluefisking i Reisaelva i Troms

– Problemet i mange land, inkludert Norge, er at ansvaret for vann har vært for fragmentert. Det sier forsker Gro Sandkjær Hanssen ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet.

Dette har myndighetene forsøkt å gjøre noe med. Den helhetlige og samordnede vannforvaltningen i Norge bygger på EUs vanndirektiv, og er innført her i landet gjennom den norske vannforskriften fra 2007 (Lovdata.no). Hele Europa arbeider nå etter samme mal og tidsplan for å sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet sitt.

Målet med vannforskriften fra 2007 er å gi rammer for fastsettelse av miljømål som skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene (§ 1). Tilstanden i overflatevann skal beskyttes mot forringelse, forbedres og gjenopprettes med sikte på at vannforekomstene skal ha minst god økologisk og god kjemisk tilstand (§ 4). 

Ansvaret ligger under en rekke sektormyndigheters ansvarsområder, og nedbørsfelt krysser kommunegrenser og fylkesgrenser.

Om studien

Gjennom vannforvaltningen som ble etablert med vannforskriften i 2007 ønsker man i større grad å få til en helhetlig vannforvaltning i Norge. NIBR har gjennom flere forskningsprosjekt studert den nye vannforvaltningen i landet, med survey til alle deltakerne i vannregionutvalgene i 2013, 2015 og 2019/2020.

Dette er kommuner, fylkeskommuner og statlige sektormyndigheter. Det ble sendt en survey til koordinatorene på vannregion- og vannområdenivå i 2015 og 2019/2020. Miljødirektoratet har finansiert de to siste studiene, og i denne rapporten presenteres den nyeste, og resultatene sammenstiller med de tidligere surveyene.

Studien har som hovedhensikt å sikre en systematisk erfarings- og kunnskapsinnhenting som kan brukes til det kontinuerlige arbeidet med å forbedre og effektivisere vannforvaltningsarbeidet, slik at det bidrar til å nå målene i vannforskriften og EUs vanndirektiv.

Dette vil også bidra til å oppfylle FNs bærekraftmål 6 om å sikre bærekraftig vannforvaltning, og særlig delmål 6.5 om å gjennomføre samordnet vannforvaltning på alle nivåer. 

I en ny rapport har Hanssen og forskerkollega Marthe Indset undersøkt den femårige planperioden 2016-2021 for norsk vannforvaltning. Dette er en oppfølging av studiet av den første planperioden (2010 – 2015). 

Bedre måloppnåelse

– Generelt opplever aktørene vi har spurt at vannforvaltningen nå når flere av målene som settes, og at dette fører til at vannmiljøet blir bedre på sikt, sier Hanssen.

Rapporten viser også at departementets oppfølging av direktoratsgruppens råd om prioriterte forbedringstiltak fra juni 2016 har gitt resultater. 

– Det at flere nå har fått på plass en organisering i vannområdene med vannområdekoordinatorer er kanskje det som trekkes fram som mest positivt i intervjuene. Det blir vurdert som et kritisk punkt for forankring kommunalt, forteller Hanssen.

Hun forklarer at siden vannforvaltningsarbeidet har en sterk faglig karakter, så skjer mye forankringsarbeid gjennom vannområdekoordinatorene. Gjennom egne prosesser og dialog vis-a-vis den enkelte kommune bidrar de til kommunal oppfølging.

Organisering og finansiering er utfordringer

Av utfordringer som gjenstår på dette feltet trekkes uroen knyttet til organiseringen frem, samt manglende kontinuitet grunnet kortsiktige ansettelser og usikker finansiering – særlig på vannområdenivå.

– Flere av de spurte trekker også frem utfordringer knyttet til sektormyndighetenes gjennomføring av tiltaksprogrammet. Flere oppfatter at det mangler ressurser til tiltaksarbeidet på flere sektorområder, noe som er et politisk spørsmål på sentralt nivå.

Referanser

Kontakt

Laster inn ...
Publisert: 01.07.21
Sist oppdatert: 01.07.21
Tekst: Jan-Tore Berghei
Foto: Vidar Nordli-Mathisen, Unsplash