Hva gjøres med segregering i Norge, Danmark og Sverige?

Hva gjøres med segregering i Norge, Danmark og Sverige?

I rapporten «Scandinavia’s segregated cities – policies, strategies and ideals» (fagarkivet.oslomet.no) har forskere fra NIBR ved OsloMet og Institutt for samfunnsforskning sett nærmere på politikk mot segregering i de skandinaviske landene. 

En måte å oppsummere forskjellene på er at de svenske og norske strategiene er mer opptatt av strukturer og begrensninger enn den danske strategien, som er mer rettet mot enkeltpersoner. 

– Den danske tilnærmingen er i stor grad basert på sanksjoner rettet mot individer, mens de to andre landene er mer opptatt av å styrke individene i møte med strukturelle hindringer som diskriminering og ulikhet, sier prosjektleder Anne Balke Staver, som er forsker ved NIBR og OsloMet.

– Denne forskjellen i tilnærming sammenfaller med forskjell i bruk av forskning i politikkutvikling. Mens det i Norge og Sverige er hyppig bruk av ekspertkunnskap for å forstå segregeringsproblemet og utvikle tiltak, er det få slike referanser til forskning i Danmark, fortsetter hun.

Hun påpeker at Danmark, med flere sosialboliger og lavere andel som eier egen bolig, samtidig har noen politiske virkemidler som ikke er tilgjengelig i Norge og Sverige. 

De tre landene er alle opptatte av å rette inn tiltak for å redusere segregeringen i byer, men de definerer problemet på forskjellige måter og har ulike oppfatninger om årsakene.

Mens den danske strategien er rettet mot områder med høy innvandrerbefolkning (etnisk boligsegregering), er den svenske strategien rettet mot områder med høy konsentrasjon av lavinntektsfamilier (sosioøkonomisk segregering). 

I Sverige omtales etnisk segregering i hovedsak som et symptom på den underliggende sosioøkonomiske segregeringen, og ikke som et problem i seg selv. 

I Norge er fokus mest på opphopning av levekårsutfordringer, som igjen i hovedsak er knyttet til sosioøkonomisk ulikhet. Den norske og svenske tilnærmingen er altså rimelig lik.

Om prosjektet

Prosjektet er gjennomført for Nordisk ministerråd av By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet, i samarbeid med Institutt for samfunnsforskning (ISF). Temaet ble aktualisert av at Danmark i begynnelsen av 2018 lanserte strategien «Et Danmark uden parallelsamfund: Ingen ghettoer i 2030».

Ulike tiltak

I den danske strategien har man vektlagt boligrelaterte tiltak, med infrastrukturendringer og mer kontroll over hvor folk bor. 

– Personer som mottar sosialstønad i Danmark kan få utbetalingene redusert om de flytter til de såkalte “harde ghettoene”, forklarer Staver. 

Danskene er også opptatte av kriminalitet, spesielt med opprettelsen av såkalte skjerpede straffesoner der lovbrudd kan medføre dobbel straff.

Det er også en rekke tiltak som er rettet mot barn og utdanning, med obligatorisk barnehage og språktesting. Her er det også innført sanksjoner, med trekk i barnetrygd om barna ikke møter opp. 

Mens den danske strategien annonserer at «ghettoene» skal være fjernet innen 2030, er de andre to landene mer avmålte i sine ambisjoner om å redusere segregering innenfor arbeid, utdanning og deltakelse for å bedre levekår i disse områdene.

I Sverige har strategien fem innsatsområder: 

Det er et ønske i Sverige om å forenkle planleggingsprosesser slik at det kan bygges flere boliger. Selvbosetting for asylsøkere skal også reformeres slik at bosettingen skjer vekk fra pressområder. 

Arbeidsmarkedstiltakene er rettet mot nyankomne, unge, kvinner og langtidsarbeidsløse. I den nye koalisjonsavtalen fra januar 2019 er det bestemt at det skal introduseres en startjobb og at arbeidsformidlingen skal reformeres.

Den norske strategien er fortsatt organisert rundt områdepolitikken. Som i Sverige er det mye fokus på arbeids- og utdanningsrelaterte innsatser, samt tiltak rettet mot barn og deres oppvekst. 

– Som i Danmark ønsker man at alle barn skal gå i barnehage i Norge, men dette vil man oppnå gjennom positive tiltak som gratis barnehage og ikke gjennom sanksjoner, forklarer Staver. 

De boligrelaterte tiltakene i Norge handler i stor grad om subsidier for å hjelpe lavinntektsfamilier inn på boligmarkedet og til å beholde bolig.

Ulikt fokus

De tre landene gir også uttrykk for ulike oppfatninger om segregeringens årsaker, forklarer Staver. 

– Den danske strategien fokuserer på innvandring fra ikke-vestlige land og at det ikke har vært stilt strenge nok krav til innvandrerne slik at de har «klumpet seg sammen», i en ganske enkel fortelling om årsaker, forteller hun. Dette fører til at man innfører en politikk som består av sanksjoner mot enkeltpersoner.

Den svenske strategien tar utspring i en mye mer kompleks forklaring, med utgangspunkt i økende sosioøkonomisk ulikhet over tid. Den tar for seg dimensjonene bolig, utdanning, arbeidsmarked, deltakelse og kriminalitet og forsøker å trekke opp linjene og sammenhengene mellom disse dimensjonene. 

I Norge ble det samtidig som Integreringsstrategien ble annonsert nedsatt et utvalg for å undersøke segregeringens årsaker, men utvalgets mandat tilsier at de spesielt skal undersøke levekårsutfordringer og kjennetegn ved boligmarkedet.

Den danske strategien tilsier at det bør være lite ny innvandring. Dette er ikke trukket fram i de andre landene i like stor grad, men både Sverige og Norge går mot å styre bosetting av nyankomne flyktninger vekk fra innvandrertette områder for å skape bedre vilkår for integrering.

Les mer

Staver, Brekke og Søholt (2019): Scandinavia’s segregated cities – policies, strategies and ideals, NIBR-rapport 2019:8

Publisert: 03.04.19
Sist oppdatert: 03.04.19
Tekst: Jan-Tore Berghei