Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 kom over 90 000 ukrainske flyktninger til Norge. Mange valgte å bo hos familie, venner eller kjente i stedet for å benytte seg av asylmottak.
– Det var et uvanlig høyt antall flyktninger som bodde privat før bosetting. Det har hatt mye å si for hvordan kommunene har løst oppgaven, sier Marthe Handå Myhre.
Hun er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet og prosjektleder.
Det var en ny situasjon for norske kommuner. Kommunene hadde lite erfaring med flyktninger som bodde privat før bosetting.
Ordning ga støtte og struktur
For å lette presset på asylmottakene, ønsket myndighetene at flere kommuner skulle følge opp flyktninger som bodde privat før formell bosetting. Derfor laget Utlendingsdirektoratet (UDI) en ny ordning kalt midlertidig alternativ mottaksplass for personer fordrevne fra Ukraina (MAMOT).
Kommunene kunne velge om de ville bruke ordningen. De som sa ja, fikk penger til å hjelpe flyktningene i perioden før de ble bosatt.
– Ordningen ble tatt godt imot. Den gjorde det mulig for kommunene å få kompensasjon for at de fulgte opp flyktningene. Flere kommuner ga flyktningene økonomisk støtte som var viktige for dem i denne perioden, sier Myhre.
Mange kommuner er enige i at ordningen bidro til raskere bosetting og til at de kunne bosette flere.
– Samtidig ser vi at bosettingen i mange tilfeller gikk så raskt at det ikke var behov for ordningen, sier forskeren.
Da valgte kommunene å bosette flyktningen direkte, istedenfor å godta en avtale om MAMOT.
Det å kunne bo hos noen man kjenner har gitt trygghet.– Marthe Handå Myhre
Rask bosetting og lokal forankring
Flyktninger fra Ukraina fikk som hovedregel innvilget kollektiv beskyttelse svært raskt. Det gjorde at prosessen med å finne bolig til flyktningene også kunne starte raskt. Flyktninger som bodde privat, fikk plass i en kommune raskere enn de som bodde på mottak. Det gjaldt særlig de som ikke hadde noen formell avtale med kommunen.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har prøvd å bosette flyktninger i den kommunen de allerede bodde i. Det har gitt dem mer trygghet og en mer stabil start.
– Dette har vært spesielt viktig for barn, som har sluppet å bytte skole etter ankomst, sier Myhre.
Kommunene har vært positive til å bosette flyktninger som allerede bodde der. Mange kommuner sier at de har klart å hjelpe flere flyktninger med å få et sted å bo enn de ellers ville fått til.
Ulik praksis og behov for bedre informasjon
Kommunene har fulgt opp flyktninger som bodde privat på ulike måter. Noen hadde tid og penger til å sjekke boligene og gi god hjelp, mens andre måtte prioritere annerledes.
– Flere kommuner syntes det ble vanskelig å holde oversikt da mange flyktninger bodde privat. Noen fortalte at de foretrakk vanlig prosess med bosetting av flyktninger fra mottak. Da har de mer tid til å forberede seg på å ta imot flyktningene, sier Myhre.
Noen kommuner ønsket mer informasjon fra staten om flyktninger som er i kommunen.
– Det ser imidlertid ut som flyktningene fra Ukraina ofte har tatt kontakt med kommunen selv, sier Myhre.
Kommunene får ikke fulgt opp flyktningene og informert dem, hvis de ikke vet at de befinner seg i kommunen.
Flyktningene opplevde trygghet og støtte
88 prosent av flyktningene som bodde privat, sa at de fikk nok mat, klær og det de trengte i starten.
– Det å kunne bo hos noen man kjenner har gitt trygghet, sier Myhre.
Mange sa at de var takknemlige for å få bo hos folk de kjente. Rapporten viser at dette har hjulpet dem med å lære språk og komme i jobb (oda.oslomet.no).
Kort forklart
- I 2022 og 2023 bodde mange flyktninger privat før de ble bosatt i en kommune. De aller fleste av disse var fra Ukraina.
- Prosjektet undersøker hvordan IMDi og kommunene har fulgt opp disse flyktningene, og hvordan flyktningene fra Ukraina selv har opplevd situasjonen.
- MAMOT-ordningen ble startet i mars 2022 og administrert av UDI. Den ga kommunene penger for å følge opp flyktninger som bodde privat. Ordningen ble avsluttet våren 2024.
- Kommunene kunne selv velge om de ville bruke ordningen. Hvis de sa ja til en avtale om MAMOT, fikk de ansvar for å hjelpe flyktningen med livsopphold og oppfølging.
- Mange ukrainske flyktninger var glade for å bo hos folk de kjente, men noen savnet informasjon.
- Studien bygger på intervjuer med kommuner, IMDi, frivillige og flyktninger, samt spørreundersøkelser fra 2022 og 2024/2025.
Sårbarhet og risiko – men få alvorlige tilfeller
Politiets nasjonale kompetansegruppe mot menneskehandel har bekreftet at det totalt sett har vært få anmeldelser eller etterforskninger om menneskehandel. Det samme gjelder andre former for utnyttelse knyttet til ukrainske flyktninger som har bodd privat.
Noen kommuner meldte om bekymringsverdige forhold, men ingen hadde hatt mange slike tilfeller.
– Det er viktig at flyktninger får god informasjon om muligheten til å bo på asylmottak. De skal ikke føle seg tvunget til å bo privat i en vanskelig eller utrygg situasjon, understreker Myhre.
Gode ordninger som kollektiv beskyttelse og økonomisk støtte har trolig gjort ukrainske flyktninger mindre sårbare.
Læringspunkter for fremtidige kriser
Myhre sier at erfaringene med ukrainske flyktninger ikke nødvendigvis vil gjelde for andre grupper.
Mange ukrainere hadde familie eller venner i Norge, høy utdanning og kunne reise fritt i Europa. Det gjorde det lettere for dem å bo privat.
– Men vi håper funnene kan bidra til å lage gode løsninger også neste gang det kommer mange flyktninger, sier hun.
