Når skal politiet arbeide forebyggende med barn og unge, og ikke? I dette prosjektet studerer jeg politiets metoder og begrunnelser for hva de gjør i personorientert forebygging.
Historisk har det forebyggende politiarbeidet vært ustrukturert, og basert på lokal fagutvikling med lite rettslige begrensinger i praksis. Fordi forebyggende tiltak i stor grad har handlet om gode intensjoner, men kan være inngripende, har det i senere tid blitt økt vektlegging av regulering og retningslinjer, samt det å arbeide kunnskapsbasert.
Standardiserte metoder har utviklet seg «hånd i hånd» med evidensbasert praksis, med mål om å redusere ineffektivitet, bias og vilkårlighet.
Forskning viser imidlertid at praktisk implementering og bruken av evidensbaserte metoder og verktøy varierer stort. En kunnskapsbasert tilnærming innebærer å ta variasjonene på alvor, og å studere lokale kontekster og dilemmaer ved metoder og verktøy som skal tilby beslutningsstøtte for profesjonelle.
Empirisk studerer jeg forebyggende seksjoners metodikk for vurdering og oppfølging av unge som anses å være i en risikosone, eller som har begått kriminalitet. Hva er forebyggernes fremgangsmåter ved kartlegging? Når vil de kalle inn til bekymringssamtaler? Hvilke erfaringer har de med trygghetssamtaler med kriminalitetsutsatt ungdom? Hva er egentlig forebyggernes rolle og ansvar i oppfølgingsarbeidet? Hva kan skape barrierer for arbeidet?
Datamaterialet består av intervjuer og observasjoner av det praktiske arbeidet i Oslo politidistrikt, samt dokumenter, og blir analysert ut fra en pragmatisk sosiologisk ramme og teorier om beslutningstaking, profesjonelt skjønn og pluralisme i verdsetting av godt forebyggende politiarbeid.
Hovedveileder er Anders Molander (OsloMet).
Helene O. I. Gundhus (UiO) er biveileder.
