NAVs vurdering av sykmeldtes arbeidsevne – et moralsk oppdrag?

En mann er på vei inn til et NAV-kontor.

Over de siste tiårene har det vært et gjennomgående fokus – på tvers av politiske skillelinjer – på at sykmeldte arbeidstakere bør komme så raskt, og i så stor grad som mulig tilbake til jobb. Likevel vet vi lite om hvordan oppfølgingen av sykmeldte skjer i praksis.

I en nylig publisert artikkel (journals.sagepub.com), undersøkte vi hvordan NAVs vurdering av sykmeldtes arbeidsevne foregår. Vi fant at det var særlig to forhold som NAV-veilederne var opptatt av. Det første handlet om hva den sykmeldte arbeidstakeren kunne utføre av arbeid, til tross for sykemeldingen. Det andre innebar en vurdering av den sykmeldte sin motivasjon og arbeidsmoral, gjerne sammenlignet med veiledernes egen.

KAI-kronikken

  • KAI-kronikken er tekster skrevet av forskere og andre for å skape større interesse for og bevissthet om arbeidsinkludering og formidler forfatterens synspunkter.
  • Mer informasjon om Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI) finner du på hovedsiden.

Ønsker du å skrive for KAI-kronikken? Ta kontakt med redaktørene:

    Laster inn ...

    Bibliotek for arbeidsinkludering

    Ser du etter forsking på arbeidsinkludering? Mer lesestoff finner du i Bibliotek for arbeidsinkludering.

    – Alle sykmeldte kan alltids gjøre noe

    Artikkelen er en del av en doktorgradsavhandling (openarchive.usn.no) om hvordan NAV følger opp sykmeldte arbeidstakere i forbindelse med NAVs dialogmøte 2. Dialogmøte 2 er obligatorisk for den sykmeldte og arbeidsgiveren hens, mens fastlegen deltar i varierende grad.

    Målet med møtet er å diskutere hvordan de ulike partene kan bidra til at den sykmeldte kommer tilbake i jobb så raskt, og i så stor grad som mulig. Gjennom feltarbeid og intervjuer ved to NAV-kontor fant jeg at veilederne mente at alle sykmeldte stort sett alltid kan gjøre noe.

    Kjernen i denne argumentasjonen handler om at det er forskjell på diagnose og funksjon, der diagnosen kun sier noe om legens medisinske vurdering, og ikke hva arbeidstakeren kan utføre av arbeidsoppgaver likevel. Denne tankegangen opplever ikke veilederne at de andre partene nødvendigvis deler.

    (…) når du er syk, så er det en privatsak, da er det mellom deg og legen, og så tenker man ikke at: hva kan vi få ut av deg på tross av at du har noen utfordringer med helsa di? – Veileder ved NAV-kontor

    «Reell» sykdom eller «vondt i vilja»?

    De fleste veiledere mangler helsefaglig bakgrunn og tolkningen av den medisinske dokumentasjonen i sakene blir derfor utfordrende for dem. Mange ser ut til å kompensere for dette ved å inkludere en subjektiv oppfatning av de sykmeldtes motivasjon og arbeidsmoral når de skal vurdere brukernes rest-arbeidsevne.

    Her trekker de på egne erfaringer i hvordan de selv kombinerte jobb og uhelse, og gir uttrykk for at det virker for lett å få sykemelding for helseplager som de selv har gått på jobb på tross av. Mange er særlig bekymret for dagens unge som de opplever som lite robuste i møte med situasjoner som er naturlige deler av livet, som sorg, konflikter og samlivsbrudd.

    For det andre ser veilederne ut til å gjøre et skille mellom symtombaserte og objektivt dokumenterte sykdommer. Sistnevnte kategori, som eksemplifiseres med bivirkninger av cellegiftbehandling, blir ansett som en «reell» og dermed mer legitim årsak til fravær, enn for eksempel lettere, psykiske lidelser. For brukere i den siste kategorien stiller veilederne oftere spørsmål om det er motivasjonen eller arbeidsviljen det skorter på.

    Mangelfulle verktøy og skepsis til fastlegene

    En av årsakene til at veilederne bruker seg selv som målestokk, skyldes trolig at arbeidsverktøyene og -rutinene de kan støtte seg på, er få og mangelfulle. Det mangler interne systematiske prosesser for arbeidsevnevurdering av sykmeldte, slik NAV har utarbeidet for andre ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.

    Oppfølgingsplanen fra arbeidsgiver, som skal beskrive hva som er forsøkt av tilrettelegging på arbeidsplassen, er ofte ufullstendig, hvis den i det tatt er levert. De medisinske opplysningene som framgår i sykmeldingen strever de med å forstå, og flere er også skeptiske til fastlegenes evne til å vurdere folks faktiske fungering på arbeidsplassen.

    Her erfarer de at mange fastleger har et annet syn på arbeid og helse enn det NAV har, der fastlegene mener at folk skal bli friske før de kan gjenoppta arbeidet. Ifølge veilederne er tilfriskning og arbeid to sider av samme sak.

    Veilederne ved begge NAV-kontorene forteller derfor at de i mindre grad enn før inviterer fastlegen til dialogmøte 2. En av dem forklarer at det er enklere å beholde arbeidsfokuset i møtet når ikke fastlegen er til stede og minner folk på at de er syke, som hen sier.

    Ifølge Helsedirektoratets retningslinjer er fastlegens rolle i dialogmøtet å bringe klarhet i spørsmål om hva som er medisinsk mulig og forsvarlig, og slik bidra til større trygghet om valg av løsninger i oppfølgingsarbeidet. Mange veiledere opplever imidlertid ikke fastlegene som en aktør som bidrar til å redusere sykefraværet.

    Møter seg selv i døra

    Dataene våre indikerer også at mange symptombaserte og selvrapporterte helseproblemer mangler troverdighet blant veilederne, til tross for at de er en del av WHOs diagnoseoversikt. Dette skyldes trolig at diagnosene ikke har målbare standarder eller observerbare symptomer, eller at veilederne ikke har tilsvarende erfaringer. «Er det virkelig sant at jobben din er så stressende?», som en veileder spør.

    Ansikt-til-ansikt med brukerne erfarer veilederne likevel at det å gå på jobb tross helseplager kan være vanskelig. Ifølge Folketrygdloven må sykefraværet være knyttet til egen sykdom, og kan ikke skyldes økonomiske eller sosiale problemer, men folks helseplager er ofte mer sammensatt enn lovverket legger til grunn. Det er dessuten kun diagnostiserte helsemessige forhold som skal tas i betraktning når sykepengerettigheten vurderes.

    Likevel møter veilederne brukere som er ute av stand til å gå på jobb, uavhengig av om de fyller vilkårene for å motta sykepenger, eller ikke. Til tross for NAVs overbevisning om at alle kan jobbe litt uansett, erfarer veilederne at dette ikke alltid er mulig i praksis.

    Problematiske konsekvenser

    At veilederne bruker seg selv som målestokk, kan ses som både naturlig og forståelig. Det har imidlertid noen problematiske konsekvenser. Kjønnsbalansen i NAV er gjennomgående skjev, med stor overvekt av kvinner, som vi kan anta har bakgrunn fra annet kontorrelatert arbeid. I hvilken grad de har gode nok forutsetninger for å vurdere mer manuelt eller fysisk arbeid, kan det stilles spørsmålstegn ved.

    Et annet poeng er mangelen på helsefaglig kompetanse til å tolke og vurdere de medisinske opplysningene i saken. Dersom fastlegen i tillegg uteblir fra arenaen der disse vurderingene gjøres, kan det få betydning både for de sykemeldtes helse og arbeidsgiveres ansvar for å sørge for en trygg og forsvarlig arbeidssituasjon.

    Det er ingen tvil om at det er en kompleks oppgave å avgjøre hvem som skal aktiveres fordi de ikke vil jobbe, og hvem som skal inkluderes fordi de ikke kan, og trenger bistand for å kunne.

    Måten sykmeldte arbeidstakeres arbeidsevne og sykepengerettigheter vurderes på, bør uansett ikke avhenge av NAV-ansattes holdninger og subjektive erfaringer, eller kulturen ved det enkelte NAV-kontor.

    Mer om arbeidsinkludering

    Hør NAV-direktør Hans Christian Holte i KAI-podden i episoden NAVs nye virksomhetsstrategi: Hvordan skal ambisjonene realiseres? (soundcloud.com).