En fersk studie viser at vannmiljøhensyn gradvis begynner å trenge gjennom i ulike sektormyndigheter og kommuner: Over 60 prosent sier at de har startet nye tiltak.
Mange har endret rutiner, prioriteringer og saksbehandlingsprosedyrer for å nå miljømålene.
Klimaendringer blir nå tatt mer med i planleggingen, fordi klimaendringer påvirker vannmiljøet. Det er også færre konflikter mellom ulike nasjonale mål enn før.
– Vi ser at vannmiljøhensyn i økende grad er blitt en del av den daglige driften i kommuner og sektormyndigheter. Det er et viktig skritt i riktig retning, sier Gro Sandkjær Hanssen.
Hun er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR OsloMet. Sammen med kollega på NIBR, Marthe Indset, har hun forsket på temaet i over 15 år.
NIBR ved OsloMet har fulgt utviklingen i norsk vannforvaltning siden 2007. Da ble EUs vanndirektiv innført i Norge.
Vannforvaltningen må inn i de politiske beslutningsprosessene. Ellers risikerer vi at viktige tiltak ikke blir prioritert.– Gro Sandkjær Hanssen
Behov for tydeligere nasjonal styring
Studien peker likevel på at det er behov for en tydeligere nasjonal styring. Vannforvaltningen i Norge er delt mellom kommunene, fylkeskommunene og staten.
Kommunene har ansvar for arealplanlegging og vann- og avløpstjenester. Fylkeskommunene skal samordne regionalt, og Stortinget vedtar lover og bevilger penger.
Regjeringen har det overordnede ansvaret.
Men i praksis er det ofte hvert enkelt departement som styrer sitt område, i stedet for at regjeringen tar ansvar for helheten.
Det gjør det vanskelig å lage felles løsninger og få ting til å skje.
EUs vanndirektiv i Norge
- EUs vanndirektiv ble vedtatt i 2000 for å beskytte vannmiljøet og sikre bærekraftig bruk av vann i Europa.
- Landene må lage planer for vannforvaltning og tiltak, og oppdatere dem hvert sjette år.
- Norge tok i bruk direktivet i 2007 gjennom vannforskriften, som en del av EØS-avtalen.
- Den første perioden med bindende planer var fra 2016 til 2021. Den andre perioden er nå i gang (2022–2027).
- Vannforvaltningen er delt inn i vannregioner og vannområder, basert på nedbørsfelt, ikke kommune- eller fylkesgrenser.
- Målet er at alle vann skal ha god økologisk og kjemisk tilstand. Dette krever samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
Manglende samarbeid hindrer gjennomføring av tiltak
– Vi ser at nasjonale føringer ikke fungerer godt nok på tvers av sektorgrenser, sier Sandkjær Hanssen.
Når sektormyndighetene bare tenker på sitt eget område, blir det vanskelig å få gjennomført tiltak som krever samarbeid og penger.
Eksempler på sektormyndigheter her er Mattilsynet, som er ansvarlig for fiskeoppdrett, og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). NVE har ansvar for vannkraft og klimatilpasning- og flomtiltak.
Marthe Indset utdyper funnene:
– Regjeringen må sørge for at alle sektorer drar i samme retning. Hvis ikke, risikerer vi at viktige tiltak ikke blir gjennomført, selv om alle er enige om at de trengs.
Studien bygger på en spørreundersøkelse fra hele landet, og intervjuer med folk som ble gjort i 2023 og 2024.
Regjeringen må sørge for at alle sektorer drar i samme retning. Hvis ikke, risikerer vi at viktige tiltak ikke blir gjennomført, selv om alle er enige om at de trengs.– Marthe Indset
Lokalt samarbeid gir resultater
Arbeidet skjer ofte innenfor andre grenser enn de administrative grensene. Grensene følger i større grad nedbørsfelt. Dette betyr at alle forvaltningsaktører innenfor vannregioner og vannområder blir nødt til å samarbeide.
Studien viser at vannområdenivået er den viktigste arenaen for vannforvaltning. Dette er fordi nivået er nærmest de lokale utfordringene og beslutningene.
Her jobber flere kommuner og sektormyndigheter sammen for å ta vare på vannmiljøet, lage planer og sette i gang tiltak.
I 2024 fikk de fleste vannområder en fast koordinator. Fast ansatte vannområdekoordinatorer trekkes frem som helt avgjørende i dette samarbeidet. De sikrer kontinuitet og lokal forankring.
– Når koordinatorene har en tydelig rolle og er til stede over tid, styrker det både samarbeidet mellom aktørene og evnen til å følge opp tiltak lokalt, sier Indset.
Vannforvaltning i Norge
- Lite politisk støtte: Bare én av tre kommuner mener at vannforvaltningen har god støtte fra politikerne, særlig lokalt.
- Vannområdene er viktigst: Det meste av vannarbeidet skjer i vannområdene. Faste koordinatorer gir bedre oppfølging og stabilitet.
- Samarbeid er utfordrende: Det er fortsatt vanskelig å samarbeide mellom sektorer, spesielt med fiskeoppdrett og vannkraft, som ofte ikke deltar i det felles arbeidet.
- Mer søkelys på klima og miljø: Klima- og miljømål er bedre innarbeidet i planene enn før, og flere aktører tar ansvar for å følge opp vannplanene.
- Tiltak skjer, men går tregt: Selv om tiltak blir satt i gang, går det sakte fordi det er uklart hvem som har ansvar, og den nasjonale styringen er svak.
Manglende lokalpolitisk forankring
Kommunene er et viktige aktører for å bedre vannmiljøet. De har ansvar for arealplanlegging og vann- og avløpstjenester.
Studien viser også at mange kommuner jobber godt med vannmiljøet, men få har fått med seg lokalpolitikerne.
Det kan svekke gjennomføringen av viktige tiltak.
I studien mener bare én av tre at vannarbeidet er godt nok forankret i kommunestyret. Og uten støtte fra lokalpolitikere kan tiltak knyttet til arealbruk, vann og avløp, og klimatilpasning stoppe opp.
Vannområdekoordinatorer samarbeider ofte med saksbehandlere i kommunen, men har mindre kontakt med ledelsen og lokalpolitikerne.
Det gjør det vanskeligere å få vedtatt tiltak som koster penger eller krever politiske beslutninger.
– Vannforvaltningen må inn i de politiske beslutningsprosessene. Ellers risikerer vi at viktige tiltak ikke blir prioritert, sier Sandkjær Hanssen.
Rapporten er tilgjengelig og kan leses i Nasjonalt vitenarkiv (nva.sikt.no).
