Det norske barnevernet har de siste årene måttet tåle kritikk både nasjonalt og internasjonalt. Misnøyen dreier seg ofte om saker der barn blir plassert utenfor hjemmet.
– Kritikken av norsk barnevern er blåst veldig opp av politiske aktører i Sentral- og Øst-Europa. Problemene i norsk barnevern er ikke så store og akutte som de fremstiller det som, sier NIBR-forsker Jørn Holm-Hansen ved OsloMet.
Organisert av politiske aktører
Holm-Hansen forteller at protestene mot barnevernet ofte er organisert av nasjonal-konservative grupperinger i land som Russland og Polen.
– De framstiller barnevernets praksis ved omsorgsovertakelser som et ledd i en europeisk normoppløsning.
– Dette er mennesker som aktivt går inn for å eskalere fortellingen om at norsk barnevern ikke respekterer familielivet, supplerer NOVA-forsker Asgeir Falch-Eriksen.
Vagere kriterier
Det er ofte kriteriene for omsorgsovertakelsene familiene og støttespillerne deres reagerer på, forteller Holm-Hansen.
– I hjemlandene deres har de ofte mer håndgripelige grunner for at barna tas fra foreldrene. Alle kan se at mor og far drikker eller at barnet blir fysisk mishandlet, sier Holm-Hansen.
– I Norge skal man ikke bare unngå grove forsømmelser, men barn skal ha gunstige oppvekstsvilkår. Dermed blir kriteriene vagere, og de er ikke alltid like lette å formulere og dokumentere, fortsetter han.
Falch-Erichsen og Holm-Hansen skal gjennom forskningsprosjektet CONSENT undersøke hvordan FNs barnekonvensjon brukes i samfunnsdebatten, i lovgivning og i sentral policy i barnevernet i Norge og Romania (se faktaboks).
Må ta kritikken på alvor
Samtidig som Falch-Eriksen og Holm-Hansen mener kritikken er blåst opp, understreker de at barnevernet må ta deler av kritikken på alvor.
– Barnevernet får kritikk for å gripe inn på grunnlag av vage og dårlig dokumenterte kriterier, for at de gjør for lite for å sørge for kontakt mellom barna og de biologiske foreldrene, og at det er få eller ingen muligheter til å få barna tilbake, sier Holm-Hansen.
Siden 2015 har Norge blitt felt fem ganger i barnevernssaker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD). Kritikken fra EMD har blant annet dreid seg om at Norge ensidig fokuserer på barnets beste i disse sakene, uten å balansere dette mot barna og foreldrenes rett til familieliv.
– Saker blir behandlet ulikt
Falch-Eriksen mener at en del av utfordringen i norsk barnevern er at barnets beste praktiseres ulikt.
Prinsippet om barnets beste har vært formulert i norsk lov siden 1953, men har endret innhold. I starten vurderte man det som best for barnet å vokse opp i egen familie. Etter hvert har barnets krav på vern i seg selv, uavhengig av familien, blitt sterkere og sterkere i Norge.
I dag er det barnets interesser i seg selv som skal være utgangspunktet for barnevernets beslutninger.
– Samtidig er det ikke en felles forståelse av hva barnets beste faktisk innebærer i dagens barnevern. Saker blir dermed ikke behandlet likt, og det er et problem for rettsikkerheten, sier Falch-Eriksen.
– På hver fjellknaus i dette landet sitter det personer som tar beslutninger for vern av barn hele tiden. Det er ingen garanti for at et tilfelle i Vadsø blir behandlet likt et tilfelle i Kristiansand, fortsetter han.
Det som gjør det ekstra komplisert, er at det knapt er en eneste sak som er lik den andre, forklarer han.
– Prinsippet om likebehandling må derfor ligge på et annet nivå enn i det operative hvor hvert tilfelle er ulikt det neste.
Må bli kjent med hvert enkelt barn
Falch-Eriksen mener at barnets beste må inn i alle ledd i barnevernet. Fra politikk til policy-utvikling og særlig nede i det operative leddet.
– Barnets beste bør være førende helt fra start, i alle beslutninger. Den endelige beslutningen skal designes til hvert enkelt barn. Dermed er barnevernet nødt til å gå inn og bli kjent med barnet før de gjør noe som helst, sier han.
Jørn Holm-Hansen og Asgeir Falch-Eriksen deltok på årets første SAMSVAR-seminar 3. mars. Temaet for seminaret var norsk barneverns dårlige rykte.